06/02/2015
I en mors livmor ligger to babyer. Den ene spør den andre: "Tror du på et liv etter fødselen?" Den andre svarer: "Ja, selvfølgelig. Det må være noe etter fødselen. Kanskje vi er her for å forberede oss på hva vi skal bli senere."
"Tøys," sier den første. "Det er ikke noe liv etter fødselen. Hva slags liv skulle det være?" "Jeg vet ikke,” sier den andre “men det vil være mer lys enn her. Kanskje kan vi gå på bena våre og spise med munnen. Den første svarer “Det er absurd. Å gå er umulig. Og å spise med munnen? Latterlig! Navlestrengen gir oss næring og alt vi trenger. Men navlestrengen er så kort. Livet etter fødselen er logisk umulig."
"Vel, jeg tror det må være noe”, insisterte den andre “og kanskje det er annerledes enn det er her. Kanskje trenger vi ikke denne fysiske navlestrengen lenger”. Den første svarer, "Nonsens. Og dessuten, hvis det finnes noe mer, hvorfor har ingen kommet tilbake derfra? Fødselen er slutten på livet og i etter-fødselen er det ingenting annet enn mørke og stillhet og glemsel. Den fører oss ingensteds".
"Vel, jeg vet ikke," sier den andre "men vi vil helt sikkert møte Mor, og hun vil ta vare på oss." Den første svarte: "Mor? Tror du virkelig på Mor? Det er latterlig. Hvis Mor eksisterer, hvor er Hun nå?" Den andre sa: “Hun er overalt rundt oss. Vi er omsluttet av Henne. Vi er av Henne. Det er i Henne vi lever. Uten Henne hverken kunne eller ville denne verden eksistert". Den første sa: "Vel, jeg kan ikke se Henne så det er bare logisk at Hun ikke eksisterer."
Til dette svarte den andre: “Noen ganger, når du er i stillhet og fokuserer og virkelig lytter, kan du oppfatte Hennes nærvær og du kan høre Hennes kjærlig stemme som snakker til oss fra oven”.
