Psykiater Kragh Nyhus

01/10/2026

Svært viktig norsk undersøkelse støtter opp om det vi har hørt mange fortelle : under voldtekt er det normalt å reagere med «frys»/gå i overlevelsesmodus

https://www.facebook.com/share/16C2Yjpjdf1/?mibextid=wwXIfr

Forskere i TRUST-studien har kartlagt hvordan 425 kvinner og menn reagerer underveis når et seksuelt overgrep finner sted.

– Mange tenker at det ville være mest naturlig å reagere med enten kamp eller flukt, altså at man prøver å kjempe imot eller prøve å komme seg unna. Men vi hadde en mistanke om at det kanskje ikke er hele delen av historien, sier forsker Isabel Kreis i NKVTS.

Et funn som gjorde spesielt inntrykk på forskerne var det betydelige antallet som svarte at de i mindre grad prøvde å kjempe imot overgriperen, gjorde forsøk på flukt, forsøkte å skrike eller rope om hjelp.
Følelsen av hjelpeløshet og reaktiv overgivelse var blant de mest fremtredende reaksjonene.

Kreis mener studien knuser del myter og voldtektssterotyper i samfunnet vårt.

Hvordan har de ulike reaksjonene sammenheng med psykisk helse i etterkant?
Les saken 👉 lenke i kommentarfelt

29/09/2026

Jeg er en person som tenker mye på sammenhenger, overordnet perspektiv, “hva kunne vært gjort annerledes i denne situasjonen for å unngå at det gikk dårlig?»
Det gjelder når jeg er på jobb og bedriver helsearbeid, eller når jeg selv mottar tjenester fra - i denne saken - NAV.
Etter mine utvekslinger med NAV i sommer valgte jeg å skrive en klage. Det var tre ukers svarfrist. Etter ti uker lå svaret fra NAV i postkassen.
Svaret jeg fikk omtaler ikke mitt anliggende - behovet for at NAV går i dialog - før de sender ut overrumplende varsler.
Derfor skrev jeg et leserinnlegg til OA. Pgra behovet for tilsvar ble det i stedet en sak som ligger på OA nett i dag.
Du kan selv lese NAVleder, Østre Toten sitt svar til avisen.
Jeg sitter igjen med den samme registreringen - det jeg forsøker å formidle lander ikke på den andre siden, dessverre. Ballen tas ikke imot. Jeg spiller stangtennis. Ballen kommer tilbake til meg selv uansett.

Inger Kragh Nyhus fikk varselbrev fra Nav om avslag på sykepenger. – Jeg ble sykere i hele sommer.

17/09/2026

Jeg leste Strout :»Det vi aldri sier» og har tenkt mye over det hovedpersonen Artie Dam konkluderer med:
«..å si noe ekte, var å si noe ingen ville vite. Eller hvis de ville vite det, så ville de ikke bry seg. Eller i det hele tatt forstå. Å leve er noe man gjør alene. Det skjønte han nå.»

Har Artie rett?
Er vi så alene - eller kan det være slik at noen av dem vi snakker med faktisk ønsker å ta imot det vi sier, også når det er helt ekte, uforstilt, vanskelig, rått, brutalt - you name it?

Jeg har ikke noe ferdigtygget svar, men har tendens til å helde mot at Artie har ganske rett i det han postulerer. Min erfaring er at forsøk på å si noe ekte om det vanskelige - ganske ofte blir hengende i lufta. Det svever, fordufter, det hentes ikke ned. Tas ikke imot. Ingen validering finner sted og vipps var det borte, slik at jeg som snakket ikke vet om vedkommende kanskje ikke hørte?

Denne sommeren ble en periode preget av ekstra mye plager for min del.
Nå er jeg på bedringens vei, men det sitter i og jeg klarer i liten grad å lande eller si «hva som er planen» fremover. Når jeg blir spurt, har jeg forsøkt å svare ærlig om hvor skremmende det var å bli så dårlig. Flere ganger har det umiddelbart kommet spørsmål om «hva vil du»? «Vil du helst prøve å jobbe litt igjen?»
Jeg tror på alle gode intensjoner hos dem jeg møter og på interessen for meg og mitt ve og vel. Likevel smaker det «ensomt» i slike møter. Tar meg da i å spekulere over om smerten kan tas imot og deles?
Eller om det er slik Artie sier - «å leve er noe man gjør alene».

Jeg vil tilføye at livet også bringer meg overraskende vakre øyeblikk, deriblant møter som gjør at jeg kjenner meg omgitt og omsluttet i felleskapets varmende kappe. Disse øyeblikkene lyser det av. Helt rett vil jeg dermed ikke gi Artie..

07/09/2026

I Morgenbladet fredag 3. september skriver Sissel Gran.
Arrikkelen er bak betalingssperre, slik må det være for at aviser skal gå rundt økonomisk, så jeg kan ikke kopiere den til dere.
Men jeg kan sitere litt, spesielt kan jeg lansere hennes fantastiske overskrift: «Kongen av lykkelig selvforglemmelse».
Det handler om Kong Harald.
Hans liv og virke. Hans evne til «lykkelig selvforglemmelse».
Jeg er så enig i Sissel Grans fremløfting av akkurat denne siden av Kong Harald(og hun er en av mange som påpeker det samme).
For hvor er lykken, meningen, gleden og den dirrende, intense livsopplevelsen - om ikke i fellesskapet, i samtalen med de(n) andre, deltakelsen i oss, det store «Vi».
Hvor er «ulykkeligheten» om ikke i den stadige granskningen og overvåkingen av meg selv og hvordan jeg til enhver tid tar meg ut.
Sissel Gran løfter frem at spesielt gamle mennesker er gode til å snakke ubesværet med andre - kanskje nettopp fordi de ikke lenger «vokter» på seg selv. Hun sier noe om å trene på ekte prat, og at unge som bruker mye tid med skjerm mister treningstid, dessverre.
«Lykkelig selvforglemmelse»!
Det skal jeg øve på - med Kongen selv som et fantastisk forbilde

31/08/2026

Skiltene er omsider skrudd ned en måned etter at Psykiater Kragh Nyhus opphørte i Brønnøysundregisteret.
Jeg fikk hentet dem i dag og valgte å henge opp det ene hjemme i tv stua.
Bildet til Bjørnulf Dyrud er også behørig plassert.
Jeg har alltid vært slik - fysisk. Vil helst ha noe med meg - fra den ene fasen til den neste. Fra Bornholm til København, fra Danmark til Norge og akkurat nå: fra spesialistpraksis til sykemeldt uten jobb og med inneliggende søknad om AAP, som det heter. Arbeidsavklaringspenger.

Om det er barnslig?
Et «overgangsobjekt»? En voksen form for «kosebamse»?
Det vét jeg ikke.
Jeg ser at det handler om å få med meg hele livet slik at livsfasene hører sammen og at livet ikke brytes unødig mye opp selv der hvor det er store endringer i dagligdagen. Jeg liker å kjenne at livet henger sammen. At jeg kan se og sanse, kan ha med meg minner og fysiske uttrykk som omfavner meg, stimulerer meg og styrker meg.
Det kjennes nødvendig, eller motsatt - jeg vil ikke miste denne sammenbindingsmuligheten.

17/08/2026

Det skrives om nye måter å gi takster fra Helfo (Helseforvaltningen) på. Leger skal fremover få høyere takst for en konsultasjon hvor de sykemelder delvis - kontra der hvor pasienten sykemeldes 100%.
Dette er ikke en vits, men seriøse nyheter fra Arbeiderpartiets helseminister Vestre.
For meg er det vanskelig å forstå at politikere i 2026 kan komme med et så upassende og tillits-nedrivende forslag?
Hvem har vært rådgivere her?

Hvis jeg forsøker å gjette hva rådgivere og beslutningstakere bak forslaget kan ha tenkt, må premiss-tanken være:» Legen tenker ikke på samfunnets behov for færre sykemeldingsdøgn - ergo må staten belønne legen slik at hen graderer sykemeldingene».
«Graderte sykemeldinger er alltid best for pasient og samfunn»
Videre: «Det å lokke med økt betaling er et nøytralt virkemiddel».

Ingen av ovennevnte grunnideer kan anses å være rimelige - med alt vi vet i 2026 om leger, om sykemeldingsbehov for pasienter og om økonomiske insentiver.

Som gruppe må vi kunne si at leger er høyt skolerte, dedikerte mennesker som ønsker å formidle løsninger som gir pasientene god helse, i øyeblikket og på lang sikt. De evaluerer sykemeldingsprosenten hos alle pasienter. De vurderer kortsiktige utfall og langvarige perspektiver. De samler det hele sammen - inklusive samfunnsperspektivet - og tar beslutninger ut fra det som samlet sett anses å være best. Å legge noe annet til grunn, fra staten Norges side, er i praksis å devaluere hele legestanden. Intet mindre. Det er å utvise en alvorlig mangel på forståelse for legeyrket og legene som utøver det. Det er bekymringsfullt når staten på slikt vis ikke har grunnleggende tillit til legene - det er både formynderisk og grovt krenkende å ikke legge til grunn at legene selvfølgelig tenker komplekst og vidt og bredt.

Hvor mye sykemelding det trengs i hvert tilfelle er svært vanskelig å stipulere. Det er så mye som må tas med i vurderingen. I mitt fag, psykisk helse, er det noen som «bør dyttes», les bør jobbe noe selv om de ønsker seg full sykemelding - og noen som bør «holdes igen», fordi hodet gjerne vil, men systemet er overstresset og trenger full avlastning. Det er vanskelig for både pasient og lege å «helt vite». Men det diskuteres og prates og besluttes etter beste evne. Det er også det beste vi har å komme med. Det er ikke korrekt at det alltid er bra å jobbe noe(slik jeg nå har hørt politikere si). Full avlastning over noe tid må til for ganske mange pasienter, noe annet er i praksis urimelig belastende og sykdoms-opprettholdende. I det lange løp genererer det i verste fall mer sykefravær totalt sett.

Å tro på økonomiske virkemidler som nøytale insentiver - er å tro mot bedre vitende. Jeg husker en artikkel om transaksjon(«jeg kjøper deg») versus interaksjon(«du og jeg jobber mot det beste for fellesskapet»). Det ble referert til: en barnehage hvor man så seg lei på foreldre som hentet barna for sent. Man innførte bot for forsentkomming. Det overraskende resultater var: flere hentet for sent! Tolkning: interaksjonen ble erstattet av transaksjon. «Jeg må hente til tiden for de ansattes skyld» ble erstattet av:» Jeg kan betale meg fra det». Lærdommen er: å kjøpe mennesker er i praksis forsimplende for en kultur. Det er degraderende. Interaksjon/samhandling omkring et felles mål om å få til mye arbeid i Norge, men likevel ikke belaste syke mennesker urimelig - er større og flottere og til å leve på som samfunn, som lege, og som pasient.

19/07/2026

Jeg leser og tar imot alle gode ønsker fra dere kloke, erfarne mennesker - etter min kommentar fra prosessen med å tømme kontoret.
Så er jeg preget av sykdom, slitasje og henger egentlig ikke sammen. Det er det som er bakgrunnen for nedleggelsen av min praksis. Jeg har søkt arbeidsavklaringspenger, har ikke rett til AFP som selvstendig næringsdrivende med enkeltmannsforetak.
«It’s complicated», som det heter…
Dermed kjennes dagene dessverre lite gjestmilde ut. Det tunge fyller og har tatt seg til rette. Tiden vil vise hva som skjer. Det er lov å håpe - og jeg håper - på tilfriskningens gode kraft.
Samtidig må jeg ha min tid til å sørge. Over tapt helse, tapt prosjekt - over tap..
Tregheten lever i meg. Slik er sykdom. Den stjeler smidigheten og raske overganger. Det går sakte med meg.
Jeg tror det er slik for mange underveis. Jeg har hørt andre si noe av det samme. Sannsynligvis deler jeg kaotiske erfaringer med mange andre.
Vi eier vore egne historier hver især - vi deler med hverandre og deler også håpet om åpne dører et sted der fremme🌺

16/07/2026

Så er det nå.
10 års Psykiater Kragh Nyhus er over.
Kontoret er tømt. Mye er kastet, noe er tatt med hjem.
Rart og trist å kaste de flotte visittkortene med logoen som Helga Feste Hunter laget for meg. Riktig flott logo - den har gledet meg i alle år.
Pasientene og jeg har sagt farvel, alt er ferdigsnakket og epikrisene sendt ut. Datasystemet er stengt ned.
I morgen legges enkeltmannsforetaket ned.
Det har vært en prosess. Nå kjenner jeg på det meste. Sorg, lettelse, takknemlighet, stolthet, tomhet, matthet, tristhet…
Sommeren danser der ute med varme og milde vinder. Måtte den bekomme oss alle vel og skjerpe sanser og sinn så vi ses og omgås og gjør hverandre gode.

09/07/2026

I legeeden lover vi å bestrebe oss på:
å»aldri skade».
Det er det første.
Vi i helsevesenet skal legge opp vårt system og vår utøvelse slik at vi - så fremt det lar seg gjøre - aldri skader.
NAV kan ses på som en forlengelse av staten Norges helseutøvelse. NAV forvalter mye knyttet til helserelaterte ytelser.
NAV bør heller ikke - i sin systemutøvelse - skade, mener jeg.

Så, hvorfor har NAV likevel rutiner som jeg som fagperson/psykiater mener opplagt virker skadelig inn på oss pasienter? Hvorfor endres i så fall ikke rutinene når vi gjør oppmerksom på at ting kan utføres mere skånsomt, slik at man nettopp ikke skader unødig?

Stort tema. Mange mener mye. Mange erfarer, som jeg, at NAV kunne og burde jobbe annerledes.

I dag sitter jeg selv med økte plager i min sykdom etter å ha mottatt varsel fra NAV om «Avslag på sykepenger».
Veileder ringte ikke. Hun skrev ikke. Hun forsøkte ikke å få utfyllende opplysninger før Digiposten kom hvor «NAV legger til grunn….»
NAV legger til grunn og forhåndsdømmer min lege og meg - uten å snakke med meg først. Jeg skal få lov å gå inn på nav.no og skrive i noen bokser, inn i det store intet, dog med en begrensning på 2000 tegn - at NAV tar feil.
Etterpå - nå - må jeg vente. Dessverre er jeg laget slik at jeg blir sykere av dette. Jeg skades faktisk, unødig.

Jeg synes ikke synd på meg selv.
Det er ikke det som er poenget.
Jeg ønsker meg bare systemer og mennesker som bestreber seg på å «ikke skade». I alle fall ikke akseptere at systemet faktisk skader - unødig.

Dialog
Snakk
Ring
Spør
Det gjelder meg - når jeg kommuniserer og forvalter makt.
Det bør gjelde NAV.
Hvorfor ikke?
Hvorfor ikke velge de gode løsningene?

25/06/2026

I dag tenker jeg på «det ansiktsløse».
Systemene. Etterhvert/allerede KI.
Jeg grøsser, gruer, er bekymret.
Over hvor vanskelig det er i møtet med det fjerne, uimottagelige, ikke-responsive, ofte grådige(som vi alle vet handler mye i verden om penger) - derute.

Som en sa i lunsjen i Kapp Næringshage:
«Med KI er det lett å beregne akkurat hvor langt man kan gå før man mister kunder». Vi snakket om lang ventetid på Brukerstøtte på mitt journalsystem.
For meg blir denne virkeligheten et uttrykk for blankpolert kynisme.
Ikke en diskusjon om hva kundene opplever som akseptabel ventetid/ hva vi forventer og ønsker - men ideen: vi sparer på alt vi kan inntil det punktet hvor kundene sier opp.

Jeg tenker på NAV.
Jeg har fått bekreftet det som ante meg - at NAV har sluttet å innhente legeerklæringer fra spesialister, feks psykiatere.
Det er for å spare penger.
Det skjedde bare, oppe i det ansiktsløse systemet.
Jeg har ikke så mange saker hvor det er veldig viktig å gi info til NAV angående mine pasienter, så jeg har lurt,
men ikke forstått at NAV har endret praksis.
Nå har jeg en pasient som jeg må avslutte fordi jeg slutter i min jobb. Fastlegen har aldri forholdt seg til pasientens psykiske lidelse, kun det somatiske. Jeg ba NAV om å få skrive en erklæring slik at vi sikrer oss at NAV er fullgodt orientert i saken og søknaden om uføretrygd som vil bli sendt.
Etter mye om og men og frem og tilbake og sjefer på NAV sine svar - er det bastant nei.
NAV sier: «Vi forholder oss til fastlegen».
Pasienten ble nervøs, forståelig nok.
Jeg blir også nervøs - det er uansett besværlig og vanskelig for fastlegen å skulle sammenfatte det han har fått fra meg. Han har ikke forholdt seg til denne delen av pasientens sykelighet.

Men slik er systemet altså, har jeg nå fått erfare, at selv i de mest kompliserte og høyspesialiserte sakene, hvor det er svært gode argumenter for å innhente spesialisterklæring - da bruker ikke NAV skjønn, men følger ordre gitt av et ansiktsløst ledersystem som har bestemt hvor det «skal spares penger». «Ikke gi takst for spesialisterklæringer!»

Kanskje ingen penger spares til slutt?
Kanskje pasientene får avslag på søknad om uføretrygd og anker saken og får det innvilget i andre runde?

Den eneste, den store og lidende taperen er og blir da: pasienten.
Det tenker jeg på i dag - og jeg kjenner på sorg og frustrasjon.