21/08/2026
I går var jeg på lanseringen av «Fødesviket – når jordmorfaget taper, svikter vi kvinnene» av jordmor Cathrine Trulsvik.
Jeg ble utrolig berørt av både filmen som ble vist og samtalen som fulgte.
Kanskje aller mest av ydmykheten i rommet.
Å høre jordmødre snakke så åpent om egen rolle, om makten man har i møte med en fødende kvinne, og om situasjoner der systemet, prosedyrer og tidspress kan komme i veien for den omsorgen og fagligheten de egentlig ønsker å gi.
Det krever mot å rette blikket mot eget fag og spørre: Hva kunne vi gjort annerledes? Hvor svikter vi? Og hva må endres?
Samtidig ble det så tydelig hvor mye av dette som også handler om rammene jordmødrene selv arbeider innenfor.
For hva skjer når du ikke får tid til å gjøre det du faglig vet er riktig? Når prosedyrer og effektivitet får større plass enn relasjonen? Når det blir mindre rom for å lytte til kvinnen, og mindre rom for jordmorens egen erfaring, vurdering og faglige autonomi?
Jeg har allerede enorm respekt for jordmødre, og har alltid tenkt at de har en av de viktigste (og kuleste!) jobbene i verden. Men dette gjorde meg bare enda mer imponert over disse jordmødrene som tør å stille de vanskelige spørsmålene, rette blikket mot eget fag og egen praksis, og samtidig utfordre systemet de selv står i.
Og Cathrine Trulsvik som har skrevet en hel bok om nettopp dette.
Jeg gleder meg skikkelig til å lese. 🤍