Balanzert helse

19/08/2026

Din helg – en annerledes helg med transformasjon, tilstedeværelse og fellesskap. 🌿

Trenger du ferie etter ferien? Det sier noe. Kroppen ber om en pause som virkelig når inn. Her får du komme som du er, uten krav om å prestere eller forklare deg. Ikke vent på neste ferie – ta handlingen i dag.

For mer info

https://www.letsreg.com/no/register/dinhelg1_16032026122232

29/07/2026

20/07/2026

Du vet aldri helt hva som venter deg. Verken i vannet, eller i livet.

Vi liker å tro at vi kan forberede oss på alt. Tenke oss frem til den tryggeste veien, den beste timingen, det rette øyeblikket. Men noen ting kan du bare ikke vite før du er midt oppi det.

Så på et tidspunkt må du bare tørre. Hoppe, selv om du ikke vet nøyaktig hva som møter deg der nede.

Og her er det jeg har begynt å minne meg selv på: det verste som kan skje, er egentlig ikke så farlig. Det verste som kan skje er at du lærer noe. At det ikke ble sånn du hadde sett for deg, og at du sitter igjen litt klokere likevel.

Så neste gang du står på kanten av noe, i vannet eller i livet, husk at du ikke trenger å vite alt først. Du trenger bare å tørre. Resten ordner seg, på en eller annen måte. Og ofte blir det mye bedre enn du ser for deg også!

18/07/2026

Sykling nedover, ut av komfortsonen, midt i den mest fantastiske naturen på 3500 meters høyde i Keystone!

Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre. Og gud så gøy det var! På video ser det kanskje litt seint og kronglete ut, men i virkeligheten går det så mye fortere, og jeg kjente meg så levende der jeg suste nedover.

Det er noe helt eget som skjer når du tør å utfordre deg selv sånn. Frykten er der i starten, den lille stemmen som sier at dette er for mye. Men når du gir deg selv lov til å prøve likevel, skjer det noe. Kroppen lærer, hodet slapper mer av for hver runde, og plutselig sitter du der og kjenner at du faktisk klarte det.

I dag kjørte jeg samme løype tre ganger, 3x11 km, og ble nesten 8 minutter raskere fra første til siste runde. Ikke fordi jeg konkurrerte med noen, men fordi jeg tillot meg selv å vokse litt for hver runde. Sånn kjennes mestring ut for meg.

Å møte komfortsonen sin, og oppdage at man rommer mer enn man trodde.

15/07/2026

Jeg er midt i roadtrippen gjennom USA og tankene om livet dukker opp…

Rette veier som strekker seg så langt du kan se, og likevel vet du aldri helt hva som venter etter neste sving eller bak den neste fjellryggen. Vi ser sjelden det som faktisk er foran oss. Vi tror vi vet hvordan det skal se ut, men så kommer vi dit og det er helt annerledes. Og vakrere, på en måte vi ikke klarte å se for oss på forhånd.

Sånn er det med så mye i livet også. Vi lager oss bilder i hodet av hvordan noe kommer til å bli, og bruker krefter på å sammenligne virkeligheten med det bildet, i stedet for bare å ta imot det som faktisk er der foran oss.

Å kjøre gjennom et land du ikke kjenner er litt som å leve. Du kan planlegge ruten, men du kan aldri planlegge lyset som treffer landskapet akkurat idet du kjører forbi, eller følelsen som kommer helt uventet mens du sitter der med hendene på rattet. Alt endrer seg hele tiden her ute. Landskap, lys, stemning, veien selv.

Og kanskje er det derfor det kjennes så fritt akkurat nå. Du trenger ikke vite hva som venter rundt neste sving. Du bare følger veien, og lar det som kommer bli det som kommer.

Livet er magisk når du bare nyter øyeblikkene og lar det som skjer få skje❤️

09/07/2026

Jeg har tidligere vært en person som liker å ha oversikt. Ha kontroll på alt som skjer, vite når og hvordan.

De siste årene har jeg jobbet med å slippe akkurat det grepet. Det motsatte av kontroll er tillit. Å øve meg på å leve i tillit i stedet for kontroll er noe av det mest utfordrende jeg gjør. Men det er også det som gir meg de største gledene og seirene.

Det blir alltid annerledes, og ofte mye bedre, enn det jeg noen gang kunne planlagt meg frem til. Ikke alltid jeg ser det med en gang, men det kommer etter hvert.

Og det var faktisk sånn jeg møtte mannen jeg nå kaller kjæresten min. Ikke fordi jeg lette eller planla, men fordi jeg turte å være åpen for det som kom.

Jeg visste jeg skulle på Fjelltreffet på Møsstrond, og der var han også. Etter kort tid var vi blitt kjærester. Noen vil kalle det tilfeldig. Det vil ikke jeg.

Om noen dager reiser jeg til USA sammen med ham. En drøm jeg har hatt i 30 år, som nå blir virkelig.

For meg handler dette om mer enn selve turen. Det handler om å gripe det som kommer, i stedet for å analysere alt i hjel. Å ikke la egoet og frykten lede meg mot det trygge og kjente, der det verken finnes utvikling, vekst eller glede for min del.

Jeg har lært at kroppen min vet før hodet rekker å tenke. Og jeg kan stole på og lytte til den magefølelsen. Så når magefølelsen sier at dette blir et eventyr, velger jeg å hive meg inn i det.

Jeg har brukt mye tid på å jobbe med meg selv. Vært i mange mørke rom, kjent på mange følelser og jobbet meg gjennom dem, sakte og ærlig. Både alene, i fellesskap med andre og hos profesjonelle mennesker. Nå kjenner jeg fruktene av det arbeidet, i små og store øyeblikk. Denne reisen er ett av dem. Et eventyr jeg endelig får leve ut.

Å leve i nuet, å være til stede i mitt eget liv. Det er det jeg forsøker på hver eneste dag. Og akkurat nå kjennes det utrolig godt. Jeg gleder meg til å dele glimt fra turen jeg skal ut på, der jeg faktisk lever drømmelivet mitt og er til stede, helt og fullt, på en tur jeg har drømt om lenge, sammen med kjæresten min.

Kan livet bli bedre, liksom?

07/07/2026

Fjelltur 2026

Jeg satte en intensjon for denne turen lenge før jeg dro. At kroppen skulle få vise meg ressursene som bor i meg. Og det gjorde den, bare på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde sett for meg fem dager på tur, og det ble fem dager på tur, fire i bevegelse. 72,7 kilometer, 2117 høydemeter og 106 255 skritt, og det kjentes lett, fysisk. Så vakkert å kjenne på at kroppen bare bar meg av gårde dag etter dag.

Jeg kan slippe frykten nå. Frykten for at kroppen min ikke leverer, bare kapitulerer… slik den gjorde de årene jeg var syk… det har jeg båret på alt for lenge nå…For det naturen beviste for meg der oppe, var at kroppen min leverer på det jeg bestemmer meg for. Og det er noe helt annet å få kjenne det i kroppen enn å bare vite det i hodet.

Så var det de mentale, mørke rommene også, der egoet virkelig satte meg på prøve. Jeg skal ikke late som alt var lett. Det var grusomt å stå i mine gamle versjoner av meg selv.. ett ego som tok overhånd i flere timer… skammen som ga meg dårlig samvittighet for hvordan jeg oppførte meg…

Men jeg er så heldig som har trygge, gode, solide venner rundt meg, venner som speiler meg og utfordrer meg, og det er de som gjør at jeg kommer meg gjennom de mørke rommene, ikke rundt dem.

Og så alle de nydelige menneskemøtene. Gode samtaler, både med de jeg var på tur med og med alle menneskene vi møtte underveis. Fellesskap som bare oppstod av seg selv. Tårer og latter, ofte i samme åndedrag. Sang som kom uten at noen ba om det.

Jeg går fra vidda med mye mindre bagasje enn jeg kom med dit. Kilo på kilo av energetisk og karmisk bagasje, rett og slett lagt igjen der oppe.

Naturen leverer alltid, bare sjelden helt slik du hadde tenkt.

Jeg er så dypt, dypt takknemlig. For turen, for menneskene, for kroppen som bar meg, for de mørke rommene like mye som de lyse. For alt sammen.

Hardangervidda leverte og jeg blir bare mer og mer begeistret for naturen og alt den har å by på!

Jeg elsker livet mitt og alt jeg opplever❤️

29/06/2026

Hva skjer når du faktisk stopper opp?

Ikke bare tar en pause fra jobb og gjøremål, men virkelig stopper. Kjenner etter. Lytter til det som egentlig er der.

Det er akkurat det Heidi og jeg lager rom for på Rauland i september.

Ein hel helg i fjellet, der fjelluften gjør noe med skuldrene dine allerede første dag. Der vi beveger oss, puster, graver litt i det som rører seg innvendig og ler godt rundt bordet om kvelden.

Du får med deg verktøy du faktisk kommer til å bruke, opplevelser du ikke glemmer så fort og samtaler av den typen vi sjelden gir oss tid til i hverdagen.

Og så er det noe med å gjøre dette sammen med andre. Å kjenne at du ikke er alene om det du bærer på.

Rauland i september er stille på en fin måte.

Det er begrenset antall plasser.

Trykk på lenken i bio for å lese mer om hva helgen inneholder og hvordan du melder deg på.

28/06/2026

Ett år med mye tårer og mye indre arbeid.

Det har ikke alltid vært lett. Men jeg har stått i det — valg etter valg, dag etter dag.

Og nå dette.

Jeg fikk muligheten til å være vert på Møsstrond Turisthytte — og det ble noe helt annet enn jeg hadde sett for meg. Dager fylt med mennesker som bare dukket inn i livet mitt på den fineste måte. Vi padlet kano på blankt vann, kjørte sekshjuling i terrenget, tok båten ut og bare var — til stede i øyeblikket, i naturen, i selskapet.

Jeg møtte mennesker fra ulike steder og ulike liv. Noen kom som gjester og dro som venner. Og midt i alt dette fant jeg en ny venninne i Eline, som driver stedet med så mye hjerte og varme.

Slike steder og slike mennesker minner meg på hvorfor det indre arbeidet er verdt det.

For det gir resultater. Det ser jeg nå.

Jeg lever i nuet, i øyeblikkene — og kjenner en dyp tillit til at alt legger seg til rette akkurat slik det skal.

Resten av sommeren venter. Og jeg gleder meg så