01/06/2026
Noen ganger må jeg gå tilbake til begynnelsen for å forstå hvorfor arbeidet i kreativ helse ble så viktig for meg.
Som ungdom hadde jeg perioder hvor jeg sov 18–20 timer i døgnet. De kunne vare i uker og måneder. Kroppen min sto i kroniske smerter som ingen kunne sette fingeren på. Jeg kollapset etter nesten all mental, fysisk og emosjonell aktivitet. Alt var låst.
I dagene og ukene hvor jeg ikke var sengeliggende, prøvde jeg desperat å grave meg ut av hullet jeg sto i — samtidig som jeg ubevisst gravde meg dypere. Gjennom adferd og handlinger som “bekreftet” min opplevelse av verden som et farefullt sted.
Jeg manglet både kunnskap og språk for det som beveget seg i meg — både det synlige og det som lå i de tause lagene under. Jeg visste ikke hvordan trygghet skulle kjennes i kroppen, eller hvordan jeg kunne lytte til det som prøvde å nå meg gjennom symboler, følelser og indre bilder.
Jeg ble oppslukt av jakten på hvordan jeg kunne gi kroppen mulighet til å skape et nytt og fundamentalt minne — et som rommet helhet, mestring og helse. Et minne som sto i bevegelse.
Etter mange år med å bryte ut av fastkjørte mønstre og destruktive levemåter, en dyptgående renovasjon av kretser og fellesskap, og ikke minst det å være til stede med alle følelsene og tankene disse prosessene brakte med seg — ble virkeligheten min litt etter litt en helt annen — som om noe i meg endelig begynte å svare på en lengsel jeg hadde båret lenge, men ikke hatt ord for.
De ytre og indre landskapene vi bærer i og rundt oss påvirker hverandre på godt og vondt.
Å gjøre endringer i livet er ikke enkelt.
Det krever at vi stiller oss til ansvar overfor oss selv. Det krever en form for ærlighet som ikke prøver å sette oss i et bedre lys, når virkeligheten er at vi aktivt vandrer med skyggelapper rundt øynene. Samtidig krever det en mykhet, aksept og omsorg som er lett å glemme når vi ser hvordan vi selv holder oss tilbake.
Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan endre her og nå — og opplevelsen av her og nå — for ei fremtid som føles verdt å leve.
Dette er en del av min historie.
Kanskje kjenner du igjen noe av din.
Fotograf: Fotograf Emma A Johansen
