09/03/2026
- Ny (gammel) perspektive -
Når helsen sir stopp, og hverdagen blir satt på pause, da får man mulighet å ser rund og spørr seg selv hvordan man her det, hvor man er, hvor man egentlig skulle være. Man blir til og med tvunget til det :)
Jeg har vært en hestejenta siden jeg kan huske. Til tross for at jeg bodde i byen, og ingen ellers i familien hadde noe å gjøre med hest. Jeg måtte levere på skolen først, for å kunne overtale foreldre mine for å kjøre meg til rideskolen. Jeg har svelget i ett, hver eneste bok om hest, jeg kunne bare få tak i. Dette var solklart mine greia, så selvfølgelig ville jeg lærer alt om hest. Hva spiser en hest, hva trenger en hest for å ha det bra, en hest trenger sosial kontakt og mye bevegelsen for å være trygg og frisk. Dette er jo en levende vesen, vi menneske har ansvar for. Helt naturlig å få lære så mye som mulig. Helst før man setter seg opp, og krever det sportslige.
Livet gikk sin vei, og bare logisk nok begynnte jeg å studere veterinærmedisin. Fra dag 1 for å kunne jobbe med og hjelpe hestene. Sellom jeg er veldig glad i alle slags dyr! Videre i praxislivet først på universiteten, og så ut i feltet, fikk jeg jobbet i et område, hvor de fleste hester hadde mange timer om dagen med utetid i stor nok område, og i flokk. I tillegg fikk jeg mulighet å lære akupunktur for å kunne få enda et verktøy, spesiell da hvor skolemedisin ofte ikke kommer lengre.
Så kom livet med et nytt kapitell, og flyttingen til utlandet. Jeg vil være ærlig. Jeg hadde en tanke i starten, om jeg klarer å jobbe her. Jeg så mange hester i små paddocker uten fri bevegelsen, og uten mulighet med direkt sosial kontakt. Og jeg skjønte jo allerede som liten jente, at dette kommer til å ha konsekvenser til treningen og helse. (Ville jeg føle meg lit som «Don Quijote», og «å kjempe mot vindmøller»?)
Jo, jeg starta opp praksisen igjen her på nytt sted. Fordi det å hjelpe hestene, definerer meg. I tillegg ble jeg kjent med hestefolka rund, og de allerfleste vil jo kun det beste til hesten sin. Men ja, så absolutt møter jeg mye i jobbhverdagen, som er vanskelig å løsne på lang sikt, når hesten står stille 23timer/dagen.
Tiden fløy av gårde, barna ble størrer og trenger sitt for å jage sine egene drømmer. Jobben ble rutine. Sellom det ble aldri rutine å se hestene som sliter, ofte stille. Jeg pleier å snakke mye om hestens behov, men bare veldig få har egen gård og mulighet til å legge til rette optimalt. Men jeg ser at hestevelferd blir mer og mer i fokus! Folk velger å dra betydelig lengre til en stall med mer plass og utetid til hesten sin. Staller med lite plass sender hestene på ferie på sommerbeite, til å la dem være hest så lenge som bare mulig. Fortsatt er det en del feil fakta i hodet bland folk, som har store konsekvenser til hestene. Sellom igjen, de allerfleste om ikke alle, vil kun det beste!
Og da sitter jeg nå, maks motivert og brennende for at hestene deres har det bra. Jeg ønsker heller å formiddle kunnskap til å forebygge spenninger, skade og sykdom – enn å behandle problemer i kroppen etterpå. Kommer mer enn gjerne kun en gang i året, når eiern klarer å se og hjelpe hesten sin, enn å behandle 1x i måneden. Hver eneste av dere, er den person som har største påvirkingen på helsen til hestene deres. Mange er sammen med hesten sin hver dag. Selvfølgelig har dere største påvirkning.
Dere skal seff ikke behandle selv, ikke mening å ta jobben til veterinær eller andre terapeuter. Og så klart, sykdom og skade skjer. Men tenk om dere kunne få noe verktøy til å vite hvordan hesten har det akkurat i dag, hvordan det står til i kroppen. Og kanskje noe øvelser som kan hjelpe hesten, dersom det er noe feil.
Jeg ønsker å invitere dere til å gå en ny vei sammen med meg. Jeg vet ikke enda, hvordan presis veien ser ut (SoMe, foredrag, kurs etc?). Men det er ikke viktig heller. Så lenge man bare ta det første steg.
Jeg har ingen god bildet fra meg som liten hestejente. Men har funnet disse her fra guttene mine når de var små. Sellom prioriteten dems ligger solklart på andre ting, og ikke på hest, så er det ikke noe tvil om den kommunikasjon (og magien), som er naturlig og mulig mellom mennesker og hest.
