09/07/2026
DEL 3. HVORDAN KAN EN AKTIV BARNDOM PREGE DEG HELE LIVET? 🏃♂️
KAMPEN MOT TRE-GRENSEN STARTER
Etter min drømmedebut i New York Marathon i 1991 fikk jeg, som nevnt, en betennelse i en slimpose i hoften. Den murret i syv måneder. I november 1992 skulle jeg tilbake til New York, og hadde selvsagt veldig lyst til å løpe maraton igjen!
Jeg hadde ikke løpt en meter siden januar. Men i begynnelsen av august trosset jeg murringen og tok en økt med noen korte, harde drag for å kjenne på hoften. Murringen forsvant – og kom aldri tilbake!
Nå hadde jeg tre måneder igjen. Elleve uker med god trening.
Jeg gjenopptok treningen fra året før, og det gikk så bra at jeg skaffet meg startnummer og begynte å drømme om den magiske tretimersgrensen. Heller ikke denne gangen løp jeg langturer lenger enn 23,5 km.
Optimist er bare etternavnet mitt. Super er fornavnet. 😄
Starten gikk, og jeg passerte halvveis akkurat som planlagt, fortsatt fin i beina, på 1.29.30. Men de siste 25 kilometerne ble tunge, og sluttiden ble 3.13.35.
I ettertid skjønte jeg at det egentlig var uforskammet bra med så lite trening.
Jeg sier det igjen: Jeg tror den aktive barndommen min var en viktig grunn til at løpingen gikk så fort fremover, og at jeg tålte så mye, da jeg begynte igjen som voksen. Det fundamentet forsvinner ikke så lett.
Nå siktet jeg meg inn mot Bergen Maraton sju måneder senere, 12. juni. Der skulle jeg under tre timer!
Jeg begynte å sluke treningslære, periodiserte treningen i lette, middels og harde uker, og kastet meg med på lokale løp fra 5 km til halvmaraton. Fra 4. januar til 1. juni løp jeg hele 12 konkurranser. Noen uker ble det til og med to.
Intervalløkter ble en fast del av treningen. Bortsett fra de faste langturene på 23,5 km, løp jeg bare to lengre turer: 30 km på 2.45 den 2. januar og 31 km på 2.35 (5.00/km) den 29. mai – to uker før maraton.
Og jeg var tydeligvis heller ikke på noe hvilehjem den siste uka før løpet. Se bare treningsdagboken! Helt vilt! 😄
Jeg tror rett og slett jeg hadde tvunget kroppen inn i en slags lyn-restitusjonsmodus.
Jeg passerte halvveis på 1.25.50, men måtte gi bort ti minutter på den siste halvparten. Det var så nære at jeg kjente lukten av tretallet.
Jeg er ganske sikker på at en litt snillere åpning hadde fått meg under den magiske "tregrensen".
Vill i blikket begynte jeg straks å lete etter en ny mulighet.
Den fant jeg bare tre uker senere – i Jølster.
Der skulle tregrensen brytes! Banna bein! 🏃♂️🔥
Fortsettelse følger i del 4 på søndag!