Osteopat Jan Petter Fredriksen

14/08/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

Hei og god morgen alle sammen.

Nå er jeg på plass i Egersund og praksisen der ute i Håndtverkerhuset – eller Helsehuset, alt ettersom. Siden noen kanskje anser meg som en slags håndspålegger, så er jeg jo egentlig på rett plass uansett. Håndtverker og helsearbeider på én og samme tid. Jeg føler på en måte at jeg passer inn i begge kategoriene.

Denne første uka har, som alltid, gitt meg noe å tenke på. Og det er dere fantastiske menneskene som kommer innom med store og små utfordringer som gir meg disse tankene.

Det får meg til å tenke på noe min gode venn, mentor og lærer James Jealous DO sa, blant veldig mye annet: «to lock up the mechanism» – å låse mekanismen.

Jeg refererer ganske ofte til Jealous, ikke fordi jeg ser på ham som en guru, men fordi han var én av mange som gjennom årene har motivert og inspirert meg til å være nysgjerrig. Til å undersøke. Til å stille spørsmål. Og kanskje viktigst av alt – til ikke å være for rask med å tro at jeg allerede har forstått.

Så hva betyr egentlig dette med å «låse mekanismen» i det daglige arbeidet mitt og i den forståelsen av mennesket som jeg, og mange med meg, har?

Jo, kanskje handler det først og fremst om hvor utrolig reaktive og delikate vi mennesker egentlig er.

Nå vil kanskje noen bli litt kokette og tenke: «Å, jeg er delikat», som en eksklusiv vin eller en dyr sjokolade. Og det kan man jo for så vidt forestille seg.

Men det er ikke helt det jeg mener.

Jeg mener at vi mennesker er utrolig sensitive. Noen er veldig bevisste på dette og tar inn over seg det meste som beveger seg rundt dem. Noen kjenner utrolig mye i og ved seg selv. Andre kjenner nesten ingenting – eller har i hvert fall vanskelig for å sette ord på det.

Noen som kommer til meg kan fortelle om de minste forandringer i kroppen. Andre er omtrent som granitt og kan ikke beskrive noe som helst.

Slik er vi bare. Vi er forskjellige.

Men egentlig betyr det ikke så mye om du kan beskrive hva du kjenner ned til minste detalj, eller om du bare opplever at en halvtime passerte i livet ditt før du går videre til neste oppgave i en hektisk hverdag.

For kroppen har uansett sine «følere» ute.

Tentaklene.

Reseptorene, om vi skal bruke fagspråket.

Et enormt nettverk av nervesystem, sanser og signaler som hele tiden står i kontakt med både innsiden og utsiden av oss.

Og takk og lov for det.

For det er nettopp dette som gjør at vi kan justere oss.

Hele tiden.

Vi tilpasser oss temperatur, lys, lyd, bevegelse, trykk, smerte, balanse, følelser, relasjoner, tanker og alt mulig annet som påvirker oss. Vi gjør det meste av dette uten å være bevisst på det.

Vi er rett og slett fantastiske systemer for tilpasning.

Og når vi snakker om nervesystemet og deler det inn i ulike deler, er det egentlig bare en måte vi mennesker har funnet for å lære og forstå. For kroppen har ikke fått beskjed om at «nå skal det autonome nervesystemet jobbe, mens det somatiske nervesystemet tar pause».

Alt henger sammen.

Alt virker samtidig.

Alt justeres etter behov.

Og det meste skjer uten at vi trenger å vite noe som helst om det.

Det er først når noe begynner å gå galt at vi blir oppmerksomme på systemet.

Og da kommer vi tilbake til dette med å låse mekanismen.

Det har dukket opp et begrep som etter hvert har blitt ganske vanlig: nevroplastisitet. Og sammen med dette har vi blant annet fått begrepet «nevroplastiske smerter».

Jeg må innrømme at jeg kan bli litt provosert når slike begreper dukker opp.

Ikke fordi begrepet nødvendigvis er feil, men fordi vi mennesker har en tendens til å ta et ord som beskriver en egenskap ved kroppen og gjøre det til en forklaring i seg selv.

Så jeg setter meg gjerne ned og tygger litt på ordene.

Hva betyr egentlig nevroplastisitet?

For meg er det interessante ikke bare at nervesystemet kan endre seg.

Det er kanskje enda mer interessant at det kan endre seg tilbake.

At systemet kan lære.

Tilpasse seg.

Omorganisere seg.

Gjenopprette fleksibilitet.

Og kanskje er det nettopp her jeg finner en forbindelse til Jealous sitt uttrykk «to lock up the mechanism».

For hvis nevroplastisitet beskriver nervesystemets evne til å endre seg og tilpasse seg, så må vi også kunne forestille oss at denne fleksibiliteten kan bli redusert.

Ikke nødvendigvis som en av/på-bryter.

Men som grader.

Grader av fleksibilitet.

Grader av tilpasningsevne.

Grader av frihet i systemet.

Og kanskje er det nettopp dette vi ser hos mennesker som over tid har vært utsatt for mer belastning enn systemet klarer å integrere.

Ikke vanlig belastning.

For belastning er en del av livet.

Vi trenger belastning.

Vi trenger utfordringer.

Vi trenger å bevege oss mellom balanse og ubalanse.

Det er slik vi utvikler oss.

Problemet oppstår når belastningen blir til overbelastning.

Når den fysiske og mentale trillebåra etter hvert blir så full at vi ikke lenger klarer å bære den på en god måte.

Da kan kanskje systemet begynne å miste noe av sin fleksibilitet.

Det som tidligere var en justering, blir en fastlåst respons.

Det som tidligere var en reaksjon, blir etter hvert en tilstand.

Det som tidligere kunne komme og gå, blir værende.

Og kanskje er det her vi kan begynne å forstå hva som menes med at mekanismen «låses».

Ikke at mennesket er ødelagt.

Ikke at kroppen har «gitt opp».

Og absolutt ikke at man har tapt kampen.

Men kanskje at systemet har mistet noe av sin evne til å skifte gir.

Til å slippe.

Til å regulere.

Til å finne tilbake til en annen måte å være på.

Det er en ganske viktig forskjell.

For hvis vi tenker at mennesket er et komplekst adaptivt system, så er ikke spørsmålet bare hva som er galt.

Spørsmålet blir også:

Hva har gjort at dette systemet har måttet tilpasse seg akkurat slik det har gjort?

Og kanskje enda viktigere:

Har systemet fortsatt mulighet til å finne en annen vei?

Det er her jeg synes nevroplastisitet blir et interessant begrep.

For nevroplastisitet er ikke bare historien om hvordan smerte kan «sette seg fast».

Det er også historien om hvordan et system kan endre seg.

Det er historien om muligheten for gjenvinning av fleksibilitet.

Om læring.

Om tilpasning.

Om at det som har blitt etablert over tid, ikke nødvendigvis trenger å være det som skal fortsette.

Jeg tenker noen ganger på min far når jeg skriver dette.

Når han var litt pjusk og ikke helt i form, kunne han si:

«Jeg føler meg sjakk.»

Jeg vet egentlig ikke helt hva han mente.

Kanskje han bare mente «sjakk» som i dårlig form.

Men når jeg tenker på det i dag, så ser jeg for meg et menneske som sitter foran et sjakkbrett og har mistet de fleste brikkene sine.

Noen bønder.

Kanskje en enslig springer.

Og motstanderen står klar.

Sjakk matt.

Men kanskje er ikke mennesket et sjakkspill.

Kanskje vi nettopp skiller oss fra sjakkbrikkene fordi vi hele tiden kan forandre spillet.

Vi kan lære.

Vi kan tilpasse oss.

Vi kan bevege oss på nye måter.

Og kanskje kan en mekanisme som over tid har blitt «låst», igjen begynne å bevege seg.

Det er i hvert fall noe av det jeg blir sittende og undre meg over når jeg møter dere som kommer inn døra.

For jeg tror ikke min jobb først og fremst er å «fikse» et menneske.

Mennesket er ikke en maskin som mangler en skrue.

Jeg tror snarere at det handler om å møte mennesket der det er, med nysgjerrighet og respekt, og forsøke å legge til rette for at systemet selv kan finne tilbake til noe av den fleksibiliteten det kanskje har mistet.

Og kanskje er det nettopp dette som ligger i det gamle uttrykket:

«To lock up the mechanism.»

Å låse mekanismen er én ting.

Det interessante er hva som skjer når den begynner å låse seg opp igjen.

Det er kanskje der håpet ligger.

Ikke i at vi skal kontrollere mennesket.

Men i at mennesket fortsatt har evnen til å forandre seg.

God helg fra Egersund – og takk til alle dere som fortsetter å gi meg noe å undre meg over❤️

09/08/2026

EGERSUND 📍

Ferien er over, og jeg er tilbake i Håndverkshuset i Egersund for osteopatisk behandling!

Hjertelig velkommen til gamle og nye kunder!

Dersom du har spørsmål, ikke nøl med å ta kontakt!

06/08/2026

06/08/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

Jeg pleier å skrive mine refleksjoner på fredager, men denne uken blir det torsdag. I morgen reiser jeg sørover til Egersund, hvor jeg igjen skal være i min fantastiske praksis i Håndverkshuset, i Okka by.

Men det er også en annen grunn til at jeg skriver i dag.

I går ble jeg inspirert på en litt annen måte enn vanlig. Jeg gikk til et av stedene jeg ofte oppsøker når jeg ønsker å tenke og reflektere – en av mine favorittplasser like utenfor Skjervøy, hvor jeg har tilbrakt store deler av sommeren. Den observante leser har nok fått med seg at jeg også har vært mye ute på hytta mi på vakre Arnøya, men akkurat denne lille turen rommer nesten alt det naturen har å by på, slik dere kan se på videoen.

Det kan jo hende at jeg, nå som jeg nærmer meg 60 år, begynner å bli litt mykere i kantene. Eller kanskje har jeg alltid vært slik, og at det bare blir tydeligere med årene. Jeg har nok alltid hentet motivasjon og inspirasjon ute i naturen.

Men i går var det annerledes.

Det var som om en annen stillhet rådet. Flere ganger måtte jeg stoppe opp og kjenne etter hva dette egentlig var. Det var nesten som om naturen kommuniserte på en annen måte enn tidligere. Da jeg gikk videre, vokste det frem en forståelse av at det kanskje ikke først og fremst var naturen som hadde forandret seg. Kanskje var det jeg som hadde gjort det. Kanskje hadde jeg, etter lang tid, funnet en dypere ro og stillhet i meg selv.

Og det er denne stillheten jeg ønsker å skrive litt om i dag.

Jeg har ofte skrevet om kroppens evne til å regulere og organisere seg selv. Om hvordan mye faktisk finner sin egen løsning når de rette omstendighetene er til stede. Hele vår fysiologi søker hele tiden tilbake mot balanse – mot det opprinnelige. Det vi innen fysiologien kaller homeostase. Hele vår metabolisme bygger på en kontinuerlig balansering mellom pluss og minus.

Når jeg ser utover havet, slik dere ser i videoen, blir dette nesten et bilde på livet selv. Bølgene slår inn mot land, før de trekker seg rolig tilbake igjen. En uavbrutt bevegelse, drevet av krefter vi knapt kan se.

Min lærer, Jim Jealous DO, pleide ofte å snakke om dette. Om bølgene. Om tidevannet. Om den rytmiske bevegelsen som finnes i alt levende. Men han sa også noe jeg aldri har glemt:

"Don't look at the waves. Look behind the waves. See the potency behind the waves."

Som den lydige studenten jeg alltid var, satte jeg meg utallige ganger ned ved havet og betraktet bølgene. Jeg prøvde å forstå hva han egentlig mente. Etter hvert gikk det opp for meg at han ikke snakket om havet. Han snakket om livet. Om fysiologien. Om den organiserende kraften som ligger bak alle uttrykkene vi kan observere.

Forstår vi den, begynner vi også å forstå anatomien på en annen måte. Ikke bare muskler, ledd, bein, blod, bindevev og nerver, men hele mennesket som en levende helhet.

Det er jo nettopp disse dimensjonene som ligger bak alt det vi opplever, og som gjør at vi søker hjelp når smerter, plager eller sykdom oppstår. Forskjellen ligger ofte ikke i mennesket, men i hvordan den som møter deg velger å forstå det.

Slik forsøker jeg å møte hver eneste av dere.

For å gjøre det enkelt kan vi si at vi alle består av mange nivåer samtidig. Vi er organer, systemer, vev, celler, molekyler og atomer – alt etter hvor langt inn eller ut vi velger å zoome. Men vi er også noe mer. Vi er ikke adskilt fra omgivelsene våre. Vi er uløselig vevd sammen med dem. Vi påvirker hverandre hele tiden, enten vi ønsker det eller ikke.

Vi kan mene mye om menneskene rundt oss, men de setter likevel spor i oss. Akkurat slik naturen gjør.

Og så var det denne stillheten igjen.

Den jeg alltid søker etter.

I går opplevdes den annerledes. Som om naturen ønsket å fortelle meg noe. Eller kanskje var det stillheten som åpnet noe i meg.

Jeg har alltid grublet. Det er kanskje min største lidenskap. Jeg undrer meg over de samme spørsmålene som mennesker til alle tider har stilt: Hvem er vi? Hva er liv? Hva er energi? Hva er det som gjør at vi fungerer – og hvorfor fungerer det av og til ikke? Hvorfor oppstår smerte, sykdom og lidelse? Hva skjer når vi blir eldre? Og hva vil det egentlig si å være et menneske?

Jeg tror ikke disse spørsmålene noen gang blir ferdig besvart.

Men jeg opplever at forståelsen blir dypere med årene. Ikke fordi jeg nødvendigvis finner flere svar, men fordi spørsmålene blir bedre.

Og for at slike spørsmål skal få vokse frem, trenger vi stillhet.

Stillhet er ikke bare fravær av lyd. Kanskje er den selve rommet lydene oppstår fra. Musikere vet dette bedre enn de fleste. Uten pausene mellom tonene ville musikken bare vært støy. Det er stillheten som gir tonene mening.

Kanskje gjelder det også oss mennesker.

Kanskje er det først når vi våger å være stille – virkelig stille – at vi kan begynne å høre noe av det livet forsøker å fortelle oss.

God helg.

31/07/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

Jeg startet egentlig med å skrive om hva jeg tror mange tenker om det jeg både skriver om og måten jeg arbeider på. Jeg kan godt forstå at noen vil oppfatte det som kvakksalveri eller humbug. Det merkelige er at jeg ofte kjenner et behov for å forklare eller nærmest forsvare meg – uten at noen har bedt meg om det.

Kanskje handler det om at også jeg en gang var skeptisk.

Da jeg ble fysioterapeut i 1991 lærte jeg en måte å forstå menneskekroppen på som i stor grad var mekanisk. Senere utdannet jeg meg til osteopat. Da ble forståelsen bredere. Flere anatomiske og fysiologiske sammenhenger ble en del av kunnskapsgrunnlaget mitt, og jeg fikk flere verktøy å arbeide med. Slik utvikler vi oss alle. Nysgjerrighet og ønsket om å forstå driver oss videre.

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg til slutt fant veien til den tradisjonelle eller biodynamiske osteopatien. Kanskje var det tilfeldig. Kanskje har det alltid ligget i meg å undre meg over det jeg observerer – både rundt meg og i meg selv. Hvem er vi? Hva er helse? Hvor er vi på vei? Det er spørsmål mennesker har stilt seg til alle tider.

Kanskje var det også egoet som ville mestre enda mer. Jeg vet ikke. Men om jeg skal være helt ærlig, tror jeg den sterkeste drivkraften var frustrasjonen over ikke alltid å kunne hjelpe mennesker slik jeg ønsket. Opplevelsen av at det manglet noe. At det fantes hull i min egen forståelse. Jeg tror alle som arbeider med mennesker kjenner på dette. Derfor søker vi videre. Noen gjennom forskning, noen gjennom videreutdanning, noen gjennom nye behandlingsmetoder. Vi leter alle etter bedre svar på de spørsmålene hverdagen stiller oss.

Jeg tror ikke mine kolleger innen medisin og helse søker så annerledes enn det jeg gjør. Leger, fysioterapeuter, kiropraktorer, osteopater og mange andre ser mennesket gjennom litt ulike linser. Ingen av oss sitter med hele sannheten. Vi ser forskjellige deler av det samme landskapet.

For mange virker helse enklere. Man tenker gjerne at dersom smerten oppstod etter en bestemt hendelse, så er årsaken funnet. Eller at årsaken nødvendigvis sitter der smerten sitter. Ofte stemmer det. Andre ganger er det mer sammensatt. Kroppen følger ikke alltid våre logiske modeller.

Vi som behandlere kan mye. Det er derfor vi utdanner oss. Men vi ser også ulike ting, og ingen metode hjelper alle mennesker.

For en tid siden fikk jeg en dårlig anmeldelse. Det er kanskje litt uvanlig å trekke frem de dårlige tilbakemeldingene, men jeg synes de kan være vel så lærerike som de gode.

Personen som skrev anmeldelsen kom med en tydelig forventning om at jeg skulle behandle ham på en bestemt måte – en metode han tidligere hadde opplevd fungerte. Det gjorde jeg ikke. Jeg valgte en annen tilnærming, og han gikk skuffet herfra.

Sett fra hans ståsted mener jeg faktisk at skuffelsen var berettiget. Jeg svarte ikke til forventningene hans.

Samtidig fikk det meg til å tenke over ordet «fungere». Hva betyr egentlig det? For meg handler det ikke først og fremst om at smerten blir mindre der og da. For meg betyr det å hjelpe kroppen til en endring som varer, slik at mennesket ikke kommer tilbake med nøyaktig den samme problemstillingen etter kort tid. Det lykkes jeg ikke alltid med. Noen kommer tilbake med de samme plagene, noen med andre plager, og noen kommer aldri igjen. Slik er virkeligheten.

Det betyr ikke at den ene måten er riktig og den andre feil. Det betyr bare at forventninger, erfaringer og forståelse ikke alltid møtes.

Kanskje er det nettopp forventningene som er noe av det mest interessante i møte mellom terapeut og pasient.

De fleste ønsker selvfølgelig det samme: å bli kvitt smerter og plager. Det ønsket deler jeg fullt ut. Men veien dit er ikke alltid den samme som vi forestilte oss. Og kanskje er det her den største forskjellen mellom oss mennesker ligger – ikke i målet, men i hvordan vi forstår veien dit.

Jeg har ingen fasit. Jeg forsøker ikke å overbevise noen. Jeg forsøker bare å være ærlig om hvordan jeg har kommet dit jeg er i dag. Fortsatt undrende. Fortsatt nysgjerrig. Fortsatt med stor respekt for at andre kan se verden annerledes enn meg.

24/07/2026

Ukas refleksjon fra Osteopaten

Denne uka fikk jeg et spørsmål fra ei som var innom til behandling.

«Hva er det egentlig som skjer med meg når du behandler?»

Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger gjennom årene. Mange opplever at «noe skjer». Noen kjenner en forandring der og da, andre merker den først timer eller dager senere. Men hva er det egentlig som skjer?

Den måten jeg – og mange andre osteopater – arbeider på, oppleves ofte som svært lett. Nettopp derfor kan noen tenke at «det skjer jo nesten ingenting». Men det at en behandling utføres med lette hender betyr ikke nødvendigvis at virkningen er liten. Tvert imot kan kroppen reagere ganske tydelig. Noen opplever økt ro, andre blir trøtte, noen blir ømme, og enkelte kan kjenne reaksjoner som varer noen dager. Derfor mener jeg også at det er fullt mulig å overbehandle, selv når behandlingen er svært varsom.

Så hva er det egentlig som skjer?

Vi har forskning som forklarer mye om anatomi, fysiologi og nervesystemet. Den kunnskapen er uvurderlig og skal brukes. Samtidig er mennesket langt mer komplekst enn det vi til enhver tid klarer å forklare. Historien har vist oss gang på gang at det vi en gang trodde var hele sannheten, senere bare viste seg å være en liten del av den.

Derfor prøver jeg å være forsiktig med bastante forklaringer. Jeg ønsker heller å undre meg.

Det jeg tror, er at kroppen vår er et utrolig sanseapparat. Ikke bare huden, som er vårt største sanseorgan, men hele organismen registrerer kontinuerlig omgivelsene. Hvert eneste sekund tilpasser vi oss verden rundt oss. Vi påvirkes av mennesker, berøring, bevegelse, tanker, søvn, stress, natur, mat og opplevelser. Hele tiden.

Kroppen kommuniserer med omgivelsene døgnet rundt gjennom et intrikat nettverk av sanser, reseptorer og nervesystem. Vi er ikke adskilt fra verden – vi er en del av den.

Kanskje er det derfor to mennesker aldri reagerer helt likt på den samme behandlingen.

Jeg tenkte faktisk på dette i dag da jeg var ute og løp. Jeg tok på meg joggeskoene og løp litt for langt på asfalt. På slutten gikk det så sakte at jeg nesten kunne se gresset gro langs veikanten. Jeg måtte le litt av meg selv og tenkte: Hvorfor gjør jeg dette?

For mange år siden kunne jeg løpe og føle at jeg fløt av gårde. Nå var opplevelsen en helt annen. Likevel fortsatte jeg.

Da slo det meg at jeg kanskje hadde hatt behov for en som gjorde det samme som jeg forsøker å gjøre for andre. Ikke en som skulle fikse meg, men en som kunne hjelpe meg til å lytte litt bedre til kroppen. En som kunne hjelpe meg til å registrere det kroppen allerede forsøkte å fortelle.

For vi mennesker gjør ofte ting som ikke nødvendigvis er gode for oss. Vi overdriver. Vi presser litt for langt. Vi ignorerer signalene. Ikke fordi vi ønsker oss vondt, men fordi vi har mistet litt av kontakten med det kroppen forsøker å formidle.

Kanskje er det nettopp her en behandling kan ha sin verdi.

Ikke fordi terapeuten «helbreder» kroppen, men fordi den rolige tilstedeværelsen, berøringen og oppmerksomheten kan gjøre det lettere for kroppen å finne tilbake til noe den allerede kan.

Er dette hele forklaringen?

Nei, det tror jeg ikke.

Men det er slik jeg, med den kunnskapen og erfaringen jeg har i dag, forsøker å forstå det.

Og kanskje er det viktigste ikke at vi alltid finner de endelige svarene.

Kanskje er det viktigste at vi aldri slutter å stille spørsmål.

For undringen har ofte brakt oss lenger enn skråsikkerheten.

21/07/2026

📍EGERSUND

Jeg er tilbake i Egersund noen dager, og har ledige timer for osteopatisk behandling på følgende tidspunkt:

🔹Onsdag 22. juli
🔹Mandag 27. juli
🔹Tirsdag 28. juli

Du kan booke time gjennom bookingen min (link i kommentarfeltet), eller via telefon/ SMS:

📲 902 67 815

Hjertelig velkommen!

18/07/2026

📍EGERSUND fra 22. juli

Jeg er tilbake i Egersund fra 22. juli, og har ledige timer for osteopatisk behandling.

Du kan booke time gjennom bookingen min (link i kommentarfeltet), eller via telefon/ SMS:

📲 902 67 815

Hjertelig velkommen!

17/07/2026

Ukas refleksjon fra Osteopaten

Dagens refleksjon kom etter en samtale – eller rettere sagt en meldingsutveksling – jeg hadde i går. Nå for tiden er det vel så som så med de direkte samtalene. Mye er erstattet av meldinger på ulike plattformer. Da jeg en gang småsutret over hvordan dette har blitt, svarte en av døtrene mine: «Det er en ny tid, pappa.» Og ja, hun har jo rett.

Det er egentlig ganske befriende ikke alltid å ha rett. Med årene har jeg oppdaget at det ligger en egen frihet i det. Man trenger ikke å mene noe bastant om alt. Erfaring har lært meg at livet ofte er mer nyansert enn man først tror.

Men tilbake til det som satte i gang denne refleksjonen.

I meldingsutvekslingen kom det frem noe jeg opplever stadig oftere: mennesker som googler sine plager og symptomer – eller, kanskje enda oftere nå, spør AI om dem.

Jeg har fulgt debatten siden kunstig intelligens for alvor gjorde sitt inntog i hverdagen vår. Vil fastleger bli overflødige? Vil terapeuter og andre helsearbeidere etter hvert fases ut fordi svarene finnes «der inne», oppe i skyen? Det er spørsmål jeg har stilt meg mange ganger.

Samtidig spør jeg meg selv: Hva kan jeg som fagperson bidra med som AI ikke kan?

Jeg tror mange fastleger opplever at pasientene kommer med ferdige forklaringer og diagnoser etter å ha søkt på nettet. Og ja – man kan absolutt få gode svar. Man kan finne mye kunnskap. Men ofte opplever jeg at svarene blir fragmenterte, stykkevis og delt. Man finner biter av sannheten, men ikke nødvendigvis helheten.

Jeg svarte i denne samtalen at dersom jeg skal bygge et hus, reparere bilen eller gjøre noe som krever solid fagkunnskap, så søker jeg hjelp hos noen som kan faget. Jeg kan sikkert bygge et enkelt skur, følge en oppskrift eller utføre enkle reparasjoner. Men det er en vesentlig forskjell mellom en amatør som følger en oppskrift og et menneske som gjennom mange år har utviklet erfaring, skjønn og forståelse.

Slik er det også innen helse.

Har jeg en medisinsk problemstilling som handler om sykdom eller medisiner, spør jeg legen. Trenger jeg hjelp innen et område jeg ikke behersker, søker jeg noen som har erfaring der.

For hva er egentlig helse?

Ordet rommer nesten ordet helhet. Og kanskje er nettopp helheten noe av det viktigste vi lett mister når vi leter etter svar på ett enkelt symptom. Kroppen er ikke en samling enkeltstående deler. Den består av sammenhenger, relasjoner og gjensidige påvirkninger. Det ene kan påvirke det andre på måter som ikke alltid er åpenbare.

Å søke etter én plage isolert kan derfor bli litt som å skyte i blinde. Noen ganger treffer man. Mange ganger gjør man det ikke.

William Garner Sutherland DO stilte en gang spørsmålet: «Where is the fulcrum?»

For meg handler dette om noe langt mer enn teknikk. Det handler om å spørre: Hvor ligger egentlig det primære fokusområdet? Hva er det kroppen forsøker å fortelle? Hvor begynner historien?

Det er nettopp dette jeg mener er den store utfordringen med digitale verktøy. AI kan være en fantastisk kilde til informasjon. Den kan hjelpe oss med å sortere kunnskap, gi oversikter og peke på muligheter. Men den kan ikke undersøke et levende menneske. Den kan ikke kjenne vevets kvalitet, observere de små nyansene i bevegelse, oppleve stillheten i rommet eller la erfaringen fra tusenvis av møter med mennesker påvirke forståelsen av akkurat den personen som sitter foran deg.

Kunnskap kan man lese seg til.

Erfaring må leves.

Persepsjon – evnen til å sanse, observere, resonnere og sette enkeltfunn sammen til en helhet – utvikles gjennom mange års arbeid med mennesker. Det er denne delen av faget som etter min mening fortsatt gjør den menneskelige behandleren unik.

Jeg tror AI kommer til å bli et stadig bedre hjelpemiddel. Også vi som arbeider innen helse vil få stor nytte av det. Men jeg har vanskelig for å se at teknologien fullt ut kan erstatte møtet mellom to mennesker. Ikke fordi teknologien er dårlig, men fordi mennesket er mer enn summen av sine symptomer.

Vi er relasjoner, erfaringer, historier, følelser og biologi – alt på én gang.

Derfor tror jeg også vi fortsatt trenger naturen. Vi trenger stillheten, vinden, havet og skogen. Der finnes noe som minner oss om hvem vi er. Vi oppdager ofte oss selv tydeligere når vi beveger oss ut i naturen enn når vi blir sittende foran en skjerm.

Kanskje vil kunstig intelligens bringe oss stadig nærmere mange svar.

Men mennesket vil fortsatt være noe mer enn et spørsmål som kan besvares.

Og kanskje er det nettopp i dette «noe mer» at helsen, møtet og håpet bor.

13/07/2026

Har åpent tirsdag og torsdag denne uka på Skjervøy, hvis det er noen som har behov. 90267815