Osteopat Jan Petter Fredriksen

12/06/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

Jeg er nå på tur sørover for ei ukes praksis i Egersund, men er tilbake i nord fra 23. juni. Som den observante leser kanskje har registrert, blir det litt fram og tilbake mellom landsdelene de kommende ukene og månedene. Delvis fordi det er sommer og sol, og jeg nyter livet i begge ender av landet – om ikke samtidig, så stykkevis og delt. Dermed får dere i sør litt fri fra meg og anledning til å nyte sommer og ferie, mens dere i nord forhåpentligvis kan dra nytte av meg som osteopat og akupunktør.

På reisen sørover kom jeg til å tenke på et spørsmål som går igjen i klinikken:

«Hva er årsaken til plagene mine?»

Spørsmålet kommer i mange former, men handler som regel om det samme: Hvor startet dette? Hvor ligger hovedårsaken?

Jeg merker at jeg blir mer og mer svarskyldig på akkurat dette spørsmålet. Ikke fordi jeg ikke har tanker om det. Basert på historikk, symptomer og undersøkelser kan jeg ofte danne meg et ganske tydelig bilde. Og jeg har erfart at det er viktig for mange å få en forklaring. Å forstå hvorfor kroppen oppfører seg som den gjør kan i seg selv gi en følelse av ro og mening.

Noen ganger er svaret opplagt. Men svært ofte befinner vi oss i det klassiske spørsmålet om høna og egget.

Det eneste vi med sikkerhet vet, er hvor symptomene befinner seg. Folk vet hvor de har vondt. De vet omtrent når det startet. De husker gjerne noe av det som skjedde i forkant. Men der stopper det ofte. Slik er det også for meg. Når jeg selv har plager, oppsøker jeg kolleger. Og når det er nødvendig, går jeg til legen. Det mener jeg alle bør gjøre når tiden er inne og tegnene tilsier det.

Samtidig er det min erfaring at kroppen ofte gir signaler lenge før symptomene blir tydelige. Derfor er historikken viktig. Tidligere undersøkelser, behandlinger, erfaringer og hendelser kan være verdifulle brikker i puslespillet. Hva har fungert? Hva har ikke fungert? Hvilken historie bærer kroppen med seg?

Når alt dette er kartlagt, begynner arbeidet med å lete etter høna eller egget.

Ikke nødvendigvis gjennom blodprøver, MR, CT, røntgen eller andre undersøkelser – de har sin viktige plass – men gjennom det kliniske blikket. Gjennom erfaring, observasjon og det å se sammenhenger som ikke alltid lar seg måle eller avbilde.

Dette er ikke en erstatning for det etablerte helsevesenet. Tvert imot. Det er et supplement. En annen måte å observere og forstå mennesket på.

Og det er her jeg ofte kommer til kort når jeg skal forklare hva jeg egentlig registrerer. Jeg kan beskrive spenninger, stivhet, varme, hevelse og bevegelse. Men noen ganger oppfatter jeg noe mer enn dette. Noe som ikke alltid passer inn i de etablerte begrepene.

Gjennom årene har jeg lært nye språk og modeller for å beskrive disse erfaringene. Jeg bruker dem mer og mer i møte med pasientene, og min opplevelse er at mange forstår hva jeg mener. Kanskje fordi det ikke bare forstås med hodet, men også oppleves kroppslig.

Men når spørsmålene blir for intrikate, pleier jeg å smile og si:

«Det er en yrkeshemmelighet.»

Sannheten er nok heller at jeg ikke alltid finner de riktige ordene.

Men det jeg egentlig ville skrive om, var rom og tid.

For kanskje er nettopp disse to faktorene avgjørende når vi forsøker å forstå helse.

Tid former oss. Kroppen formes av det vi gjør, tenker, opplever og gjentar. Mønstre utvikler seg over år. Vi handler ofte på måter som virker naturlige der og da, men som vi senere kan undre oss over.

«Hvorfor gjorde jeg egentlig det slik?»

På samme måte kan kroppen utvikle sine egne mønstre. Små tilpasninger blir vaner. Vaner blir strategier. Strategier blir etter hvert en del av oss.

Rom handler ikke bare om fysisk plass. Det handler om rommet vi lever i, menneskene vi omgir oss med, arbeidet vi utfører, naturen vi beveger oss i, og miljøet vi lar oss påvirke av.

Når tid og rom virker sammen over lang tid, formes både kropp og sinn.

Kanskje er det derfor det sjelden finnes én årsak til en plage. Kanskje finnes det heller en historie. En prosess. En rekke hendelser som over tid har ledet oss dit vi er i dag.

Og kanskje ligger nøkkelen til helse ikke bare i å finne én enkelt årsak, men i å forstå historien som kroppen forsøker å fortelle.

God helg fra Osteopaten!

08/06/2026

📍EGERSUND

Jeg er i Egersund en uke i juni, fra mandag 15. juni til fredag 19. juni.

Du kan booke time i bookingen, sjekk link i kommentarfeltet, på Messenger eller telefon/ SMS: 902 67 815

Jeg er tilbake i Egersund igjen fra august, tidspunkt annonseres på Facebook.

Velkommen til nye og gamle kunder i Egersund!

06/06/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

Jeg tror nok en gang jeg vil få takke alle som tok og tar turen innom meg. Opp gjennom årene har jeg ofte reflektert over hva som egentlig kjennes godt og positivt ut i livet.

Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av hvordan jeg har det, og hvordan andre har det. Ikke fordi jeg skal påberope meg noen ekspertise innen empati eller sympati, men fordi jeg er opptatt av det enkle spørsmålet: Hva skal til for at vi har det bra?

Personlig kjenner jeg det når jeg får utløp for mitt eget potensial. Når jeg får lov til å gjøre det jeg tror jeg mestrer best her i livet, og samtidig kan leve av det. Denne tryggheten og vissheten om at det jeg står for og gjør i hverdagen er «liv laga», gir meg en følelse av tilfredshet og lykke. Jeg tror kanskje det gjelder de fleste av oss.

For meg handler det også om at dere faktisk kommer til meg. Selv de som tidvis får meg til å klø meg i hodet. De som gjør at jeg må lete litt dypere, tenke litt lengre og grave litt lenger inn i egen bevissthet for å finne svar. Alle sammen bidrar dere til en følelse av mening. En følelse av å bety noe for noen. Og jeg tror det er noe grunnleggende menneskelig.

Jeg satt og funderte over dette en morgen – hva det vil si å være betydningsfull. Det å bli sett. Hørt. Oppleve at man har en plass i flokken, slik Per Fugelli så ofte snakket om. Det er viktig for mennesket. Kanskje til og med livsviktig.

Vi kan gjerne tenke at vi er unike individer, og det er vi også. Men vi er ikke noe uten noen. Vi har utviklet oss som mennesker nettopp fordi vi hørte til. Fordi vi var en del av en flokk. Samtidig fungerer ikke flokken uten deg. Eller meg. Eller oss.

Kanskje er dette et prinsipp som går igjen overalt i naturen. Ja, kanskje til og med i universet. Det blir store tanker, men jeg velger å tro det.

Gjennom det jeg mener er verdens beste jobb, tar jeg nok arbeidet med meg også utenfor kontoret. Jeg observerer menneskene jeg møter. De jeg stopper opp og prater med, og de som haster forbi. Jeg observerer hva livet gjør med oss.

Hvordan vi går fra å være vitale og fremadstormende til gradvis å bli litt mer lut, litt stivere og kanskje mer begrenset i utfoldelsen. Og jeg tar meg ofte i å tenke: Hva var det egentlig som skjedde?

For livet skjer med oss alle. Tiden setter sine spor. Summen av belastninger påvirker oss alle sammen.

Jeg hører ofte at plager forklares med at man er blitt gammel. Da kommer jeg gjerne med mine litt tullete trøsteord om at alder bare er et tall. Og det er det jo delvis. Samtidig er det noen tall som plutselig får oss til å innse at vi har flere år bak oss enn foran oss.

Som nå, når jeg sitter her etter to dager med relativt hardt fysisk arbeid og kjenner at jeg faktisk har en kropp. Til tross for at jeg anser meg selv for å være i ganske god form, kjenner jeg at jeg ikke er tretti år lenger.

Det får meg til å undre meg over hva disse årene tilfører oss. Hva er det som skaper vondtene, symptomene, plagene og forandringene? Hva er det som gjør at form og funksjon gradvis endres?

For sannheten er vel at de fleste av oss tenker: «Det skjer ikke meg.» Men livet preger oss alle.

Kanskje handler det om flokken også her.

I mitt arbeid handler det ofte om å observere hvor en plage eller et symptom passer inn i helheten. Hvor passer denne delen inn i hele mennesket?

Jeg sammenligner det noen ganger med den ene personen i flokken som har falt utenfor. Den delen som ikke lenger deltar slik den skal. Målet blir da å hjelpe denne delen tilbake inn i fellesskapet igjen – tilbake til kroppen, tilbake til helheten.

For når alle delene samarbeider, står vi sterkere mot stress, belastning og livets påvirkninger.

Det som skjer når stress får virke over lang tid, er at vi gradvis brytes ned. Vi mister evnen til å stå imot. Og for å stå imot må vi stå sammen.

Slik er det i samfunnet. Og slik er det i kroppen.

Hele kroppen må stå sammen mot omgivelsene. For å få til det trenger vi alle delene. Alle brikkene i puslespillet.

Kanskje kan dette være en påminnelse om å behandle kroppen litt bedre. Eller i det minste møte seg selv med litt mer forståelse.

Noen sier at vi er mer enn summen av våre deler. Det kan godt hende. Men jeg tror likevel at hver eneste del trenger å bli sett, hørt og få oppleve at den har betydning.

For når alle delene får være med, enten det er i kroppen, i familien eller i flokken, da oppstår det noe større enn oss selv.

Og kanskje er det nettopp der vi finner både balansen, styrken og følelsen av å høre til.

Velkommen til osteopati, både i nord og i sør! Ta gjerne kontakt, så finner vi tid til deg.

30/05/2026

Ukas refleksjon fra Osteopaten

Kanskje har mine følgere fått med seg at jeg ofte er ute i naturen og beveger meg. Jeg har registrert at jeg nå bruker naturen og omgivelsene på en annen måte enn før. Da jeg var ung, som vi gamle pleier å si, løp jeg mye i skog og mark. Det var mitt sted for å forberede meg til kommende sesonger som skøyteløper. Jeg løp, syklet og drev med all slags aktivitet opp og ned fjell og knauser.

Vi har en fantastisk natur her i landet, og området jeg oppholder meg i nå er intet unntak. Skjervøy og regionen rundt byr på utallige muligheter til å bruke naturen på mange forskjellige måter.

Nå som jeg har passert livets mellomrunde, bruker jeg naturen annerledes. Jeg tar fortsatt løpeturer, men stoppeklokka er ikke lenger min følgesvenn. I dag er det smartklokker som måler alt fra søvn til stressnivå. Jeg husker fortsatt den gamle klokka jeg kjøpte for lønna fra min første sommerjobb. Den hadde til og med sekundviser, slik at jeg kunne ta tiden på intervallene mine. Det var vitenskapelig trening på høyt nivå den gangen.

Nå bruker jeg verken klokke med sekundviser eller andre måleinstrumenter når jeg går ut. Jeg vandrer sakte, observerer, stopper opp, ser og reflekterer. Ofte sammenligner jeg det jeg ser i naturen med det jeg arbeider med som fagperson.

Jeg er nok i overkant interessert i det jeg holder på med – mennesket og dets form og funksjon. Dette springer ut fra osteopatiens grunnlegger, A.T. Still, som fant mye av sin inspirasjon i naturen. Han observerte naturens form og funksjon, og så mennesket som en del av det samme systemet.

Mine mentorer var opptatt av det samme. De lærte meg å se mennesket som en del av et større bilde. Derfor er jeg ute så ofte jeg kan for å observere. Naturen får meg til å stille spørsmål, men den gir også mange svar i arbeidet med menneskers små og store plager.

En av de viktigste innsiktene jeg fikk for mange år siden, var at man ikke finner feil i naturen. Finner man dem, er de som regel skapt av mennesker. Naturen i sin rene form fungerer etter sine egne prinsipper.

Når jeg observerer dette, og samtidig tenker at mennesket er en del av det samme systemet, blir mange ting lettere å forstå.

Det jeg ofte legger merke til ute i naturen, er hva den gjør med meg som menneske. Den skaper en balanse og en ro som jeg ikke finner andre steder. Jeg får ideer og tanker som jeg tar med meg inn i praksisen. Hele arbeidshverdagen min gjenspeiler det jeg opplever der ute.

Samtidig kan jeg gå og lytte til gamle forelesninger om temaer jeg har fundert på lenge, og plutselig faller enda en brikke på plass i det store puslespillet. Kanskje er det nettopp det livet handler om – å sette sammen de små brikkene vi fikk utdelt da vi ble født, og over tid skape vår egen mosaikk.

I videoen som følger innlegget (se kommentarfeltet) ser dere en celle i aktivitet. Når jeg ser på noe slikt, tenker jeg på hvordan A.T. Still beskrev forståelsen av anatomien. Skal vi forstå mennesket, må vi forstå sammenhengen mellom atomer, molekyler, celler, vev, organer og organsystemer.

Når man ser den ufattelige aktiviteten som foregår i en eneste celle, kan man bli både svimmel og ydmyk. Hvor skal man egentlig begynne for å forstå mennesket og dets plager?

For meg har svaret vært å fordype meg i osteopatien. Særlig etter at jeg for over tjue år siden begynte å utforske den tradisjonelle retningen, tidligere kalt biodynamisk osteopati. Det lærte meg å senke tempoet, åpne blikket og se det vi så ofte går forbi uten å legge merke til.

Jeg kan zoome helt inn på detaljene, men også zoome ut og se helheten. På samme måte møter jeg hver eneste person som kommer til meg. Enten det gjelder rygg, skulder, kne eller andre utfordringer, forsøker jeg å forstå hvordan det enkelte området passer inn i helheten.

For meg handler det om å se sammenhengene. Hvordan stress over tid påvirker oss. Hvordan gamle skader setter spor. Hvordan kroppen tilpasser seg og kompenserer.

Kroppen forteller alltid en historie. Den viser hvor utfordringen ligger, hvor lenge den har vært der, og ofte også veien videre. Men for å forstå den historien må vi lære oss å se prinsippene som finnes både ute i naturen og inne i oss selv.

Jeg blir av og til spurt om jeg kan behandle bestemte diagnoser. Mitt svar er som regel at jeg ikke behandler diagnoser – jeg behandler mennesker. Hvert menneske er unikt, og derfor må også forståelsen og tilnærmingen være individuell.

Det er kanskje ikke vanskeligere enn det.

Det har bare tatt meg noen år å forstå det.

23/05/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

Først og fremst vil jeg takke alle mine fantastiske kunder i sør, men nå også i nord. Etter en uke her på Skjervøy har responsen vært mildt sagt overveldende, og store deler av regionen har vært representert hos meg. Det er veldig gledelig, for det er dere som gjør at jeg får holde på med verdens beste yrke som osteopat. Samtidig er jeg også fysioterapeut og akupunktør, selv om det er osteopatien og den tradisjonelle retningen som ligger mitt hjerte nærmest.

Det er nok her jeg har lært mest om menneskets form og funksjon, og om arbeidet med å finne helse gjennom balanse. Nettopp balansebegrepet står helt sentralt i osteopatien. Ikke fordi andre medisinske fag ikke er opptatt av det, men fordi det nærmest er mitt daglige brød. Det handler om å forstå viktigheten av å finne tilbake til en naturlig balanse.

Dette prøver jeg ofte å illustrere gjennom bildene jeg tar ute i den fantastiske naturen som omgir oss i dette langstrakte landet. Jeg lager ofte små figurer av steiner, særlig disse fargerike steinene som jeg nærmest har pålagt meg selv å stable så mange som mulig oppå hverandre. Litt fordi det skaper et fint symbol på nettopp balanse – det å finne den perfekte balanselinjen og balansepunktet i hver eneste del.

På mange måter er det akkurat det samme jeg søker i arbeidet med hver og en av dere. Vi mennesker har også våre midtlinjer og balansepunkter som skaper harmoni og helse. Når vi kommer ut av balanse, oppstår disharmoni, symptomer og etter hvert de tilstandene som får ulike navn og diagnoser. Over tid ser vi også forandringer i anatomien og dermed funksjonen – det vi gjerne kaller slitasje, artrose, gikt, fibromyalgi eller andre kroniske og akutte tilstander.

Men steinene symboliserer også noe annet som er vel så viktig – tilstedeværelse. Et begrep det kanskje har gått litt inflasjon i, men som likevel er helt avgjørende. Et av mine viktigste verktøy er derfor å komme meg ut i naturen. Naturen er konkret. Den verken dømmer eller bedømmer oss. Der ute blir man møtt akkurat slik man er.

Vi påvirkes alle av hverdagens kjas og mas og av alt vi eksponeres for i samfunnet rundt oss. Derfor søker jeg ofte ut – særlig med havet som følgesvenn. Det å sitte der og balansere steiner, skape små figurer og finne det rette punktet, er for meg en enkel men utrolig fin form for meditasjon. Det krever tilstedeværelse, og enklere trenger det kanskje ikke å være.

I dag hadde jeg også den store gleden av å møte på en figur som ikke var laget av meg selv. Kanskje har jeg inspirert et annet menneske, og det gledet meg veldig.

På slutten av turen min vandret jeg på en fantastisk strand her i kommunen. Der møtte jeg to vakre formasjoner som på mange måter kunne symbolisere det feminine og det maskuline – kvinne og mann. Jeg er så heldig å ha en kjæreste som er over gjennomsnittet interessert i kvinnehelse og alle aspekter rundt dette. Gjennom henne har jeg lært mye om hvordan kvinner møtes i samfunnet, og om utfordringene mange kvinner står i. Samtidig vil jeg aldri se forbi mannen som en like viktig del av min arbeidshverdag.

Det finnes utrolig mye inspirasjon der ute, og jeg gleder meg hver eneste dag til å ta med meg disse erfaringene inn i arbeidet mitt som osteopat.

Så da ønsker jeg alle sammen ei flott uke, og hjertelig velkommen til min praksis – som nå befinner seg i nord, selv om jeg også er innom sør med jevne mellomrom.

Det er bare å ta kontakt via SMS, Messenger – eller om du møter meg på gata.

Telefon: 902 67 815

18/05/2026

15/05/2026

Heisan alle sammen!

Da er jeg i gang i nord, nærmere bestemt på Skjervøy, og vil nå være å finne i lokalene i Strandveien 57.

Jeg arbeider som osteopat, men tilbyr også akupunktur og har i tillegg utdannelse som fysioterapeut. Hovedvekten i mitt arbeid ligger innen osteopati, med lang erfaring fra den biodynamiske tradisjonen.

Etter snart 35 års praksis innen fagene begynner jeg å bli ganske dreven, og etter eget syn også dyktig i det jeg gjør. Gjennom årene har jeg vært så heldig å møte mange flotte mennesker som har vært med på å forme meg til terapeuten jeg er i dag. Målet mitt er alltid at du skal føle deg godt ivaretatt – enten plagene er små eller store.

Det er bare å ta kontakt for timeavtale via telefon på 902 67 815 eller på Messenger.
Av praktiske årsaker er det dessverre ikke mulig med direkte booking via siden akkurat nå.

Til dere trofaste og flotte mennesker i sør: Jeg er tilbake i Egersund fra 15. juni og blir der et par uker før turen igjen går nordover. Jeg vil annonsere dette når det nærmer seg. Denne sommeren blir det derfor litt fram og tilbake, men jeg vil være tilgjengelig for begge landsdelene som betyr mye for meg.

I løpet av august er jeg igjen godt plassert tilbake i Egersund – der ute ved havet.

Velkommen skal dere være!

08/05/2026

Ukas refleksjoner fra Osteopaten

I dag satt jeg her på min vante plass, med kaffekoppen og utsikten mot havet — og mot resten av verden. Da begynte jeg å tenke på dette med samhold. Det å høre til. Det å finne sin flokk. Hva betyr egentlig det for oss mennesker?

Innen den biodynamiske tradisjonen brukes det ulike begreper for å beskrive det vi mennesker er i vår væren. Det deles gjerne inn i soner og nivåer, mest som en læringsprosess. Ikke fordi disse delene eksisterer separat, men fordi vi forsøker å forstå noe som egentlig er helt og fullt sammenvevd.

Jeg har aldri vært spesielt glad i begrepene. De kan fort skape en følelse av «bra, bedre, best» — som om vi alltid må oppnå noe annet enn det vi allerede er. Når hele essensen kanskje heller er at vi allerede er komplette fra start til slutt.

Likevel kan disse sonene gi oss et bilde på noe viktig.

Vi har alle et mentalt, følelsesmessig og kanskje også åndelig liv. Det finnes alltid et «noe» vi forsøker å forstå eller komme nærmere. For noen er dette tydelig, for andre mer diffust. Men jeg tror dette «noe» er med på å gi livet mening.

Jeg kom til å tenke på en historie fortalt på Skavlan en gang. En mann hadde bodd alene på en sydhavsøy i flere måneder og ble spurt om hva han savnet mest.

Han svarte:
«Å dele alle disse opplevelsene med noen.»

Og er ikke det nettopp det vi gjør?

Når vi ser en vakker solnedgang, nordlys eller noe som berører oss, tar vi bilder og sender dem videre nesten umiddelbart. Det er som om noe i oss ønsker å dele opplevelsen for at den skal bli virkelig.

Det finnes jo også et gammelt ordtak:
Delt glede er dobbelt glede. Delt sorg er halv sorg.

Kanskje ligger det mye sannhet i akkurat det.

Det å høre til. Det å bli sett. Det å kunne dele dagen sin, drømmer, håp, tanker og observasjoner — det er ikke bare hyggelig. Jeg tror det er en grunnleggende del av helsen vår.

Dette er også viktig i mitt arbeid som osteopat. Å forsøke å se hele mennesket. Ikke bare nakken eller ryggen som gjør vondt, men hva som kanskje ligger bak.

Innen biodynamikken omtales dette som «sone C». Ikke som en fysisk avgrenset del av kroppen, men som et bilde på noe vesentlig i oss.

Og gjennom årene som kliniker har jeg erfart hvor forskjellig mennesker uttrykker det de egentlig bærer på. Vi spør hverandre hvordan vi har det, og får ofte svar som:
«Det går bra.»
«Det går opp og ned.»
«Jeg har litt vondt her og der.»

Men noen ganger finnes det noe dypere bak disse ordene.

Kanskje handler det ikke bare om muskulatur eller ledd. Kanskje handler det om ensomhet. Om å ikke føle seg sett. Om relasjoner som har glidd over i rutiner. Om følelsen av å overleve mer enn å leve.

Og over tid ser vi ofte hvordan dette også setter seg i kroppen.

Noen ganger som diffuse plager.
Andre ganger som mer tydelige tilstander.

Så blir spørsmålet:
Hva kom først — høna eller egget?

Ofte må vi våge å stå i begge ender samtidig dersom vi skal forstå mennesket foran oss.

For av og til er svaret både enkelt og åpenbart. Men i vår iver etter å lete etter komplekse forklaringer overser vi kanskje det det egentlig handler om.

Det er ikke alltid lett å hjelpe et menneske til å se forbi den ryggen eller nakken som har «kranglet» i årevis. Særlig når all verdens behandlinger allerede er forsøkt.

Men kanskje kroppen forsøker å fortelle noe.

Kanskje dette «noe» er like virkelig og konkret som alt annet i oss — selv om det ikke synes på et bilde eller i et speil.

Jeg tror etter hvert at jeg har utviklet en viss sans for dette i møte med mennesker. Og jeg tror egentlig vi alle har den sansen.

Derfor opplever jeg at dette også er en viktig del av arbeidet mitt som osteopat.

Så dersom du kjenner deg igjen i noe av dette, er jeg fortsatt tilgjengelig her i Egersund den neste uken før jeg drar ut på en liten pilgrimsreise. Kanskje også for å lete etter dette «noe» som vi alle søker etter, på hver vår måte.

Jeg er innom praksisen gjennom hele sommeren, og tilbake for fullt fra slutten av august.

Det er bare å ta kontakt!

04/05/2026

Åpningstider i Egersund i mai

Velkommen til å bestille time før jeg drar nordover i sommer!

📲 Booking i kommentarfeltet
📲Eller ta kontakt via Messenger, telefon/ sms: 902 67 815