03/09/2026
Jeg sitter her denne torsdagskvelden og kjenner meg så full. ❤️
Full av alt denne uken allerede har rommet.
Full av menneskemøter.
Full av undervisning.
Full av prosesser.
Full av alt som skapes når mennesker bestemmer seg for å vende oppmerksomheten mot seg selv – ikke fordi de er svake, men fordi de endelig forstår at også de trenger sin egen omsorg, sin egen tid og sin egen kjærlighet.
Denne uken har jeg fått møte elevene mine i yogarommet.
Jeg har sett mennesker finne plassen sin på matten. Sett skuldre senke seg, pust bli friere og ansikter bli mykere. Sett hva som kan skje når et menneske for en liten stund får slippe alle rollene sine og bare være.
Ikke prestere.
Ikke ordne.
Ikke stille opp for alle andre.
Bare puste.
Bare lytte.
Bare være til stede i sin egen kropp.
Jeg har også undervist de digitale elevene mine i månedens tema:
MediYoga og autoritet i eget liv.
Et sterkt og viktig tema om det å finne tilbake til sin egen stemme. Om grenser som et uttrykk for indre styrke. Om å slutte å overlate definisjonsmakten over eget liv til alle andre.
For noen ganger mister vi ikke oss selv i én stor hendelse.
Vi forlater oss selv litt etter litt.
Hver gang vi kjenner et nei, men sier ja.
Hver gang vi vet hva vi trenger, men skyver det bort.
Hver gang vi gjør oss mindre for at andre skal ha det mer komfortabelt.
Hver gang vi tviler på det vi innerst inne allerede vet.
Og så kommer øyeblikket hvor vi begynner å lytte igjen.
Til kroppen.
Til grensene.
Til behovene.
Til den stille stemmen på innsiden som hele tiden har forsøkt å vise vei.
Denne uken har også de som følger den digitale veien Din vei til indre ro, fått det nye innholdet for september.
Mennesker som arbeider så nydelig og ærlig med seg selv. Som ikke bare samler kunnskap, men som våger å bruke den i sitt eget liv. Som stopper opp, undersøker, kjenner etter og gradvis begynner å forstå mer av hvorfor de reagerer som de gjør – og hva de selv kan gjøre for å skape noe annet.
Jeg blir så berørt av dette arbeidet.
For det er ikke alltid de store, synlige forandringene som forteller mest.
Noen ganger er endringen at et menneske legger merke til seg selv litt tidligere enn før.
At hun stanser før hun igjen løper forbi sine egne behov.
At hun oppdager et gammelt mønster mens det skjer.
At hun klarer å møte seg selv med litt mindre kritikk og litt mer forståelse.
At hun begynner å tro på at det faktisk finnes en annen vei.
Det er stort.
Denne uken har jeg også sittet i samtaler med mennesker som våger å møte det som er vondt, vanskelig eller fastlåst.
Mennesker som kommer med uro, smerter, utmattelse, redsel og erfaringer de kanskje har båret alene altfor lenge.
Jeg får være der når en sammenheng blir synlig. Når noe plutselig gir mening på en ny måte. Når et menneske forstår at reaksjonene ikke nødvendigvis forteller at det er noe galt med henne – men kanskje at hun har levd med for store belastninger, over for lang tid.
Og midt i alt dette vokser enda en stor og vakker oppgave frem.
Om få uker reiser jeg til Spania sammen med en gruppe mennesker på retreatet:
Kom hjem til deg selv.
Retreatet starter 19. september, og denne uken rommer derfor også mange timer med planlegging av undervisningen de skal få ta imot.
Jeg kjenner allerede reisen vokse frem i meg.
Undervisningen.
MediYogaen.
Pusten.
Stillheten.
Refleksjonene.
Gongen.
Møtene mellom menneskene.
Og rommet som skal skapes for at hver enkelt kan komme litt nærmere seg selv.
Det er så mye mer enn et program som skal planlegges.
Det er en helhet som skal få vokse frem.
En rød tråd som skal bære deltakerne gjennom dagene. Fra det de kommer med, til det de kanskje får øye på. Fra det de har båret, til det de kan begynne å slippe. Fra alle stedene de har forlatt seg selv, og hjem til en dypere kontakt med den de egentlig er.
Jeg tar ikke lett på den oppgaven.
Jeg bærer den med stor respekt, ydmykhet og kjærlighet.
Så ja – jeg sitter her denne torsdagskvelden og kjenner meg full.
Full av takknemlighet over alle som lar meg få følge dem et lite eller langt stykke på veien.
Full av respekt for det motet som kreves for å skape endring.
Full av glede over å få gjøre et arbeid som handler om noe av det viktigste jeg vet:
Å hjelpe mennesker fra uro til ro.
Fra fastlåsthet til bevegelse.
Fra å ha mistet kontakten med seg selv – til langsomt å begynne å komme hjem.
Og enda er det én dag igjen av arbeidsuken. ❤️
Deretter venter søndagen.
Søndag klokken 18.30 åpner jeg dørene til yogarommet for MediYoga med gongbad/lydbad.
En kveld hvor du ikke skal prestere.
Ikke forstå alt.
Ikke løse hele livet.
Du skal få komme som du er.
Puste.
Lande.
Hvile.
Ta imot.
Og kanskje la kroppen få slippe litt av det den ikke lenger behøver å holde så stramt.
Det er fremdeles et par ledige plasser i rommet.
Kanskje én av dem er din. 💚
Ta kontakt med meg dersom du kjenner at du ønsker å være med.
Takk til alle dere som lar meg få møte dere.
Takk for tilliten.
Takk for motet.
Takk for viljen til å undersøke, øve og gjøre den jobben som ingen andre kan gjøre for dere.
Og takk for at jeg får være vitne til det som kan skje når et menneske begynner å forstå:
Jeg behøver ikke å forlate meg selv lenger.
Jeg kan finne veien hjem.
Jeg elsker det jeg får lov til å gjøre.
Monica
