20/04/2026
MUREN SOM FALT
En novembernatt i 1989 faller Berlinmuren, en del av en 155 km lang fysisk sperre, som skulle beskytte DDR, angivelig mot fascisme. Det er en stor begivenhet for oss alle. Hendelsen blir et historisk referansepunkt, «Var det før eller etter muren falt?».
Selve muren ble ikke borte på en dag. Det tok tid å bygge den, og det tar tid å rive den. De fysiske og psykologiske ulikhetene mellom Øst og Vest Berlin, forsvinner heller ikke på dagen, men det er en start. En god start!
MIN EGEN MUR
I hodet mitt har jeg min egen mur. I den tidsperioden som Berlinmuren faller, blir min egen forsterket og gjort nesten ugjennomtrengelig. Det er kun Øst-siden som har en vag oversikt over hva som skjer på Vest-siden. Fra Vest-siden har Øst-siden fullstendig sluttet å eksistere. Alle tidshull, alle hendelser med referanser til Øst-siden, blir glemt eller får en annen forklaring. Jeg lever to liv!
LIVET I VEST
I den vestlige delen av livet mitt er jeg en vanlig skoleelev, som bor hjemme i en normal familie. At det skjer mye i denne familien, og at andre i familien har kriminelle kontakter, har ikke noe med meg å gjøre. Jeg lever et ryddig liv, gjør lekser, møter på tiden og har venner. At jeg ikke husker hva jeg og disse vennene gjør eller snakker om, oppleves helt normalt.
Etter hvert får jeg en kjæreste. Etter to-tre år gifter vi oss. Det blir påpekt at det var mye frem og tilbake før vi ble gift, at jeg gjorde det slutt en rekke ganger, men jeg husker kun den ene ganga. At han fridde til meg og at jeg sa ja, husker jeg heller ikke, men jeg har en slag historie rundt det, som han ikke kjenner seg igjen i.
Etter hvert har jeg Svennebrev, full jobb og så kommer barna. Et nytt svennebrev med nummer to i magen. Så kommer tredjemann. Jeg kan ikke jobbe så mye lenger. Kroppen sender kraftige signaler og psyken svikter meg. Det eneste jeg har igjen er at jeg er i relativt god fysisk form.
Jeg er belest, kler meg pent og mange ser på meg som vellykket.
LIVET I ØST
Smuglervirksomheten min starter allerede som barn. Jeg vil ha hasj, helst w**d, og det er ikke det min familie importerer, så jeg drar ned og får min egen avtale allerede som elleveåring. Det er ikke noe stort problem, for mange i denne bransjen vet allerede hvem jeg er.
Vår familie ser ut som hvermannsen, men jeg har ingen pappa som sitter bøyd over regnskap sent på kvelden, selv om han er håndverker, selvstendig næringsdrivende, har mange barn å fø og det er lite jobb å få. Pappa bruker regnskapsfører, vi har alltid det vi trenger, og sånn rent praktisk, blir pengene slengt i en skuff.
Vi har en av de fineste tomtene, med vår egen strand.
Etter hvert blir pappa mer bekymret, men det er ikke noe en vanlig snekkerjobb kan løse, for pappa spiller om penger, og han har spillegjeld.
Pappa er som meg. Han har et vanlig liv og et litt uvanlig et. Vi er delt på midten og kanskje er det derfor vi får de jobbene vi får.
Etter hvert blir min egen bedrift større, jeg får medhjelpere, gode avtaler og siden pappa har begynt å spille vekk så store summer at det er et problem, må jeg være nøye med å skille min egen bedrift fra de jobbene jeg gjør med og for han.
Pappa er ikke lenger den han var, og i perioder er det de jobbene jeg gjør, som holder kreditorene unna. Mamma jobber også, men likevel må de ta opp lån og selge deler av tomta for å få hjulene til å gå rundt.
Ingen snakker om spillegjelda til pappa, den eksisterer ikke. Jeg vet ikke om mine søsken noen gang fikk vite om den.. i hvert fall ikke alle!
Mammas løgner om hvordan det egentlig står til, kjenner ingen grenser. På den ene siden forakter hun pappa og hans svakhet, på den andre gjør hun alt hun kan for å dekke over og finne unnskyldninger for det som skjer.
Jeg blir gift med en mann som mamma vil at jeg skal gifte meg med, en stabil mann med fast inntekt. Livet mitt blir mer stabilt, men pappa trenger fortsatt penger. Han lurer på om jeg kan låne penger på huset vi har kjøpt. Men det går jo ikke, for det er min manns foreldre som har stilt som kausjonister. Når jeg ikke kan hjelpe pappa lenger i den grad han har behov for, blir han syk med en aggressiv kreftsykdom og dør etter tre år.
Det blir ikke noe begravelse med leid lokale, snitter og kake. Ingen profesjonell fiolinist får spille, som da min morfar døde. Ingen vakker, nøye utvalgt gravstein. Det blir hjemme og kun barna og deres partnere får komme. Gravsteinen blir en stein vi allerede har liggende i hagen. Grunnen er angivelig at pappa ikke ønsket en begravelse og at han hadde sagt at han ville ha denne steinen. Men steinen er for liten og ville passet bedre på graven til et barn.
MINE VENNER OG FIENDER
I Vest har jeg ingen fiender, men lever et tilsynelatende rikt sosialt liv. Men jeg føler ofte et savn på innsiden, og noen ganger, når jeg er på en fest og kjenner på dette savnet, sier jeg til meg selv; «Jeg har et liv inni meg». Det hjelper, selv om jeg ikke har noen tanke om hva dette livet egentlig er..
I Øst har jeg venner og fiender, flere samarbeidspartnere og oversikt over ulike nettverk. Jeg har også en barndomsvenn som kunne vært min kjæreste og en mulig ektemann, hvis forholdene hadde ligget til rette for det. Men i denne verdenen må jeg kjenne min plass. Min verdi ligger i den opplæringen jeg har fått fra pappa og i et rent rulleblad.
Jeg er en liten brikke i et stort nettverk, et hjul i maskineriet som det krever mye jobb å bytte ut. En tilsynelatende uskyldig skoleelev, med en karriere på et omsorgssenter foran seg. Kjedelig, usynlig, usannsynlig.
Barndomsvennens familie er de med penger, som sitter nesten på toppen av dette systemet. De har makt til å gjøre som de vil, og det gjør de! Et forhold mellom meg og han er ikke forenelig med den risikoen jeg som smugler løper. Et feiltrinn og det vil bli spørsmål om deres navn å rykte. Det mest hensiktsmessige i deres øyne, er å holde ham borte fra meg, samtidig som jeg kan brukes til risikofylte oppdrag. Gjerne på et annet kontinent.
At vi har følelser for hverandre har ingen ting å si. Det barnet vi får sammen blir tatt fra meg og jeg har ingen ting å stille opp med.
Jeg er ingenting, jeg er skitten under skoa deres, som de prøver å tørke av seg før de går inn.
MIN EGEN VEI
På Øst-siden finner jeg min egen vei. Jeg er lei av det de gjør. Jeg stikker av under to smugleroppdrag, og jeg blir for tiden ikke sett på som sikker nok til å utføre disse oppdragene. Gjennom andre kontakter får jeg andre jobber. Pappas gjeld må jo fortsatt betales. Jobbene er høyrisiko!
Så blir jeg gift, har en vanlig jobb og får barn. Men selv om jeg er småbarnsmor er jeg ikke glemt. Min egen bedrift blir sett på som en konkurrent. Den bedriften som hun på Vest-siden ikke vet noe om. Det gamle systemet har lagt en felle for meg, og jeg er nødt til å gjøre et siste oppdrag. I samme slengen bryter jeg med min egen gjeng, det er trist, men det er helt nødvendig. Nå har jeg små barn å tenke på! Jeg gir slipp på bedriften min, og overlater den til andre. Nå er jeg ikke smugler lenger, nå er jeg først og fremst mor!
Mine barn har vokst opp i et hjem med en normal økonomi. De har ikke lært å smugle, de kan ikke kampsport, de kan fint lite om våpen, og dermed kan de heller ikke bli brukt av hensynsløse kriminelle på den måten som jeg ble.
NÅ FALLER MUREN
I disse dagene faller min egen Berlinmur. Skillet mellom Øst og Vest er i ferd med å bli borte, men det er ikke lett. For hvem er jeg? Hva vil jeg? Og hvor går veien videre?
Uansett er det en stor begivenhet, for meg, og egentlig også for andre. For hvor mange har klart å bli friske fra Dissosiativ Identitetsforstyrrelse?
Dette er noe jeg har jobbet for i mange år! Betalt hundretusener for å få til! Gitt opp ekteskap og stabil økonomi, flyttet langt bort.. og mye mye mer.
Og jeg har klart meg til nå, tross selvmordsforsøk, minus på konto, PTSD og psykoser. Hjernen jobber fortsatt, og det vil nok ta tid før alle minnene er på plass. Men muren, den har falt!
Kan jeg klare å sy sammen disse to livene og få med meg det beste fra hver side?
