25/05/2026
Fra støttemedlem til ruccola-entusiast
– 29 kg. og en vilje av stål
Bryte sirkelen som "støttemedlem"
Jeg har vært der før. Jeg har meldt meg inn på treningssentre med de beste intensjoner
og hodet fullt av ambisjoner. Men uten noen som forventet å se meg, eller trene sammen
med meg, endte jeg opp som et passivt støttemedlem som trofast betalte for at utstyret
på treningssenteret skulle holde seg støvfritt. Denne gangen visste jeg at strategien
måtte endres. Da jeg startet på Weight Trainer programmet med en startvekt på 124 kg,
bygde jeg en "felle" av forpliktelser som gjorde det umulig å snike seg unna.
Arkitekturen bak disiplinen (eller: Hvordan overliste seg selv)
Som en mann på 197 cm er alt jeg gjør i stor skala, og jeg trengte rammer som passet
meg. Jeg rigget til et system som fjernet enhver sjanse for "kreativ bokføring" av
kalorier:
● Vekt-roulette og PT-støtte: Hver morgen gikk jeg på vekta i blinde, med en
måling som ikke var synlig for meg. Resultatet gikk rett til min personlige trener.
Hun har vært en uvurderlig samarbeidspartner – dyktig, motiverende og lett å
snakke med. Helt til vi kom inn i treningssalen. Der skiftet hun personlighet til en
slags smilende diktator som elsket å se meg lide gjennom høyintensitetsøkter med
styrke og kondisjon. Den blandingen av støtte og "pisk" var nøyaktig det som holdt
meg gående når melkesyra sang i kroppen.
● App-galskap: Hvert eneste salatblad og hver eneste treningsøkt ble loggført. Det
som blir målt, blir gjort – selv når man føler seg mer som en revisor enn en
mosjonist.
● Sosial gapestokk: Ved å fortelle alle om programmet, gjorde jeg det sosialt
umulig å feile. Det er utrolig hvor lite lyst du har på en bolle når du vet at hele
nabolaget, kolleger og familie står klare til å arrestere deg.
● Lidelsesskap i gruppe: Å være en del av en fast gruppe på 9–10 andre som
møttes to ganger i uka, var gull. Når du vet at gjengen står og venter på at du skal
svette sammen med dem, møter du opp – selv om sofaen føles veldig mye mer
fristende enn en kettlebell, eller burpees – hvem oppfant egentlig burpees, denne
øvelsen fra helv…?
Den usynlige seieren: Det viscerale fettet
Selv om speilet forteller én historie, er det tallene på innsiden som virkelig teller. Det
viscerale fettet – det farlige fettet som ligger og "koser seg" rundt de indre organene –
har stupt. Det er en merkelig følelse å vite at motoren min nå har fått mye bedre plass å jobbe på. Jeg har rett og slett ryddet i boden på innsiden!
Skråblikk fra matfatet: 100 gram med ren lykke
Hvis du for tre måneder siden hadde fortalt meg at jeg skulle sitte og telle timer
ogminutter til et måltid bestående av ruccola, tomater, agurk og – hold deg fast –
nøyaktig 100 gram kylling, ville jeg antagelig trodd du tullet.
For en mann på min størrelse er 100 gram kylling knapt nok til å fylle et hull i tanna.
Men i ukene med VLCD ble denne kyllingbiten ukens udiskutable Michelin-opplevelse.
Jeg har tatt meg selv i å glede meg en uke i forveien til denne lille kyllingbiten som om
det var en 7-retters festmiddag. Det er utrolig hva en reise som dette gjør med
perspektivet; ruccola har blitt min nye foretrukne snack, og cherrytomater føles
plutselig som en luksusvare.
Navigering mellom buffet-miner og pizzadamp
Denne strukturen ble min redning gjennom jobbreiser (med hotellbuffeter), ferieturer
(les: langweekend i Milano!), restaurantbesøk og 50-årslag. Å sitte på restaurant med
venner og se dem bestille alt fra menyen mens jeg nipper til mitt glass med Farris med
en mine av stål, er en øvelse i karakterstyrke.
Hjemme har jeg fortsatt å være "pizzasjefen". Hver helg har jeg laget nachos og pizza til
familien. Å stå midt i duften av smeltet ost mens man mentalt forbereder seg på sine
egne 100 gram kylling, er kanskje den tøffeste styrkeøvelsen jeg har gjort. Men å se dem
kose seg ga meg faktisk en merkelig form for mestringsfølelse.
Ankomst: En ny mann på 95 kg
I dag står jeg her ca. 29 kg lettere. Men det viktigste jeg tar med meg er vissheten om at
jeg kan gjennomføre det jeg har satt meg fore – selv når huset lukter pizza, ferien lokker
og PT-en ser på meg med det "én rep til"-blikket. Jeg er ikke lenger et støttemedlem; jeg
er en aktiv deltaker i mitt eget liv.
Og hvem vet, kanskje jeg til og med tar med meg en pose ruccola neste gang jeg skal på
ferie, bare for sikkerhets skyld!
Trygge rammer – en forutsetning!
Oppfølgingen fra PT og tilretteleggingen hos Kristiansand Sportssenter har vært helt
avgjørende – ikke minst for meg, som i de siste årene (les:15 år), har større erfaring med
sofaputing enn markløftteknikk. Her var det alltid noen som fulgte med, justerte,
forklarte og passet på at jeg verken sluntret unna eller gjorde noe heroisk dumt. Jeg følte
meg hele tiden i trygge hender, selv på dager der kroppen var til stede, men viljen
kanskje hadde meldt seg litt ut. Kombinasjonen av profesjonell oppfølging og en fast
struktur gjorde at programmet faktisk lot seg gjennomføre – nesten mistenkelig
smertefritt, alt tatt i betraktning. Så ja, hvis du sitter og tenker «dette hadde jeg aldri klart»: Det fryktet jeg også. Jeg tok grundig feil.
