21/05/2026
💔Vi var så nærme å bygge broen ferdig.
Jeg tror det er på tide å fortelle sannheten om det siste året.
For utad har det kanskje sett ut som om jeg bare har vært litt stille.
Litt mer usynlig.
Litt mer usikker på veien videre.
Men sannheten er at det siste året har knust meg på en måte jeg ikke har klart å snakke om før nå.
Jeg snakker ofte om hvordan kronisk sykdom kan ta fra deg identiteten din.
Hvordan du plutselig mister den du trodde du skulle være.
Men det jeg ikke var forberedt på var at jeg skulle miste meg selv igjen mange år senere.
For siden 2016 har jeg brukt hele livet mitt på å bygge noe nytt ut av alt det sykdommen tok fra meg.
Da jeg var 17 år ble livet mitt knust av sykdom.
Drømmer, fremtid, trygghet og identitet raste sammen på en måte jeg ikke trodde var mulig å overleve.
Og etter mange år med kamp tok jeg et valg:
Hvis jeg først måtte leve dette livet, så skulle det i det minste bety noe.
Jeg bestemte meg for å bruke erfaringene mine til å gjøre veien lettere for andre.
Jeg begynte å dele.
Alt.
Sorgen.
Skammen.
Frykten.
Smerten.
De tingene ingen snakket høyt om.
Jeg skulle være stemmen jeg selv hadde savnet.
Og sakte men sikkert begynte noe nytt å vokse frem.
Jeg ble ikke “frisk”.
Men jeg fikk tilbake noe annet.
Mening.
Retning.
Verdi.
Jeg begynte å forstå at det som tok fra meg alt kanskje også kunne bli det som ga meg et nytt liv tilbake.
Jeg ble “S**t Happens Ida”.
Hun som kjempet for andre.
Hun som turte å si det ingen andre sa.
Hun som brukte stemmen sin til å skape trygghet og håp.
Og jeg bar den identiteten med en stolthet som er vanskelig å beskrive.
For jeg visste hvor mørkt livet hadde vært før.
Jeg hadde bygget opp noe fra absolutt ingenting.
Ikke bare en podcast, men et univers av trygghet, åpenhet og kunnskap.
Jeg hadde leger og helsepersonell som tok kontakt fordi stemmen min betydde noe.
Jeg ble invitert inn i møter fordi erfaringene mine var viktige.
Jeg følte endelig at jeg hadde funnet plassen min igjen.
For første gang siden jeg ble syk som tenåring følte jeg at sykdommen ikke bare hadde tatt fra meg fremtid — men også gitt meg en ny.
Ikke som “hun syke”.
Men som Ida.
Hun som hadde klart å snu det mørkeste i livet sitt til noe som kunne hjelpe andre.
Så da samarbeidet rundt podcasten plutselig forsvant i juni i fjor, mistet jeg ikke bare et prosjekt.
Jeg mistet meg selv.
For dette handlet aldri bare om penger eller en podcast.
Det handlet om hvem jeg hadde blitt.
Hvem jeg hadde brukt nesten ti år på å bygge opp.
Og plutselig sto jeg der igjen uten fotfeste.
Som den redde 17-åringen som igjen måtte spørre:
Hvem er jeg nå?
Det siste året har vært en kamp ingen egentlig har sett.
Jeg har sendt over 1300 e-poster for å prøve å finne en vei videre.
Jeg har sittet søvnløs natt etter natt og prøvd å finne løsninger.
Jeg har fortsatt å dele innlegg samtidig som jeg har grått fordi det har føltes som om jeg holder både dere og meg selv for narr.
For sannheten er at jeg har vært livredd.
Livredd for å miste den personen jeg endelig hadde klart å bli stolt av.
Og kanskje traff det hardest da mitt yngste barn nylig spurte meg:
“Mamma… har du sluttet å jobbe i Oslo? Du jobber jo aldri lenger.”
For da klarte jeg ikke late som lenger.
For den mammaen jeg hadde vært så stolt av å være de siste årene… hun føltes plutselig borte.
Og det er kanskje det vondeste av alt.
At jeg trodde jeg endelig hadde funnet tilbake til meg selv.
At jeg trodde jeg endelig hadde funnet en måte å leve et liv med verdi, mening og stolthet på — på tross av sykdommen.
Og så føltes det som om alt bare ble revet bort igjen.
Jeg vet fortsatt ikke helt hvem jeg er på andre siden av dette året.
Kanskje er dette slutten på noe.
Kanskje er det starten på noe nytt.
Kanskje er jeg fortsatt hun samme Ida.
Jeg vet ikke.
Men jeg vet at jeg fortsatt har håp.
For kanskje er det nettopp derfor jeg tør å dele dette nå.
Fordi en liten del av meg fortsatt tror at løsningen kanskje er nærmere enn jeg klarer å se akkurat nå.
Kanskje finnes det mennesker der ute som ser det samme som meg.
Kanskje finnes det noen som ønsker å være med å bygge videre.
Kanskje finnes det en vei jeg enda ikke har oppdaget.
Jeg vet ikke.
Men jeg vet at jeg fortsatt sitter her med kunnskap, erfaring, et enormt nettverk og et engasjement som fortsatt brenner like sterkt.
Og jeg vet at jeg fortsatt ikke er ferdig med å kjempe.
Så kanskje dette ikke er slutten likevel.
Kanskje er dette bare den delen av historien der alt føles mørkt før noe nytt begynner å vokse frem.
For én ting vet jeg sikkert:
Jeg kommer aldri til å slutte å tro på at mennesker som blir syke fortjener trygghet, kunnskap, håp og noen som går veien sammen med dem.
Og kanskje… kanskje finnes det fortsatt noen der ute som vil være med å bygge videre på den broen vi nesten klarte å fullføre.
🫶🏽Ida 🫶🏽
"Åpenhet gir kunnskap, kunnskap gir trygghet"
**tHappensPodcast
