26/04/2026
Noe av det vanskeligste med å stå i krevende perioder over tid, er at man ofte vurderer egen fremgang fra dag til dag.
Har jeg mer energi i dag?
Er hodet lettere?
Kjennes kroppen bedre?
Er jeg mer meg selv igjen?
Problemet er at livet sjelden beveger seg så ryddig. Det går opp og ned. Noen dager kjenner man på kontroll, håp og overskudd. Andre dager kan det føles som man er tilbake der man startet.
Men det betyr ikke nødvendigvis at man står stille. Når man er midt i det, legger man ofte mest merke til svingningene. Man kjenner på dalene når de kommer, og de kan overskygge alt annet. Det gjør det lett å glemme at retningen over tid faktisk kan være bedre, selv om enkelt dager fortsatt er tunge.
For meg handler robusthet mye om akkurat dette. Å forstå at fremgang ikke alltid oppleves som fremgang mens den skjer. Noen ganger ser man den først når man får det litt på avstand.
At man tåler litt mer enn før, faller litt kortere, kommer seg litt raskere opp igjen og møter vanskelige dager med litt mer forståelse enn panikk.
Det betyr ikke at alt er bra, eller at det ikke fortsatt er tungt, men det betyr at noe sakte beveger seg i riktig retning.
Og kanskje er det viktig å minne seg selv på nettopp det:
Selv når livet går i bølger, kan helheten fortsatt peke fremover ❤️🤲
