24/07/2026
To dikt. To virkeligheter. Samme menneske.
Disse to diktene er begge skrevet av meg, men de er skrevet fra to helt forskjellige steder i meg selv.
Det første diktet, «Forlatt», skrev jeg mens jeg hadde PMS og var i en svært hormonell fase.
For meg kan PMS være en tid hvor hele nervesystemet blir overveldet. Da er det som om kroppen åpner døren inn til gamle traumespor, og jeg kommer i kontakt med barnedelene mine – de delene av meg som fortsatt bærer de tidligste traumene.
Alt kjennes som liv eller død. Svart eller hvitt.
Jeg møter en bunnløs sorg, en intens ensomhet og en smerte som føles mye eldre enn meg selv – smerten av å bli forlatt.
Gjennom selvmøter i IoPT har jeg blitt kjent med hva denne smerten handler om.
Jeg har sett hvordan dype tilknytningstraumer og generasjonstraumer kan leve videre i psyken. Historier som ikke startet med meg, men som jeg har båret.
Min mor ble adoptert bort etter at hennes mor ble gravid som følge av en voldtekt. Hun fikk aldri vite hvem hennes biologiske far var. Da hun var bare tre måneder gammel, ble hun gitt til sine fosterforeldre.
I IoPT forstås dette som et identitetstraume.
Å bli skilt fra sin biologiske mor i den aller første og mest sårbare tiden av livet kan sette dype spor i barnets nervesystem og tilknytning. Det er en erfaring som kan påvirke hvordan vi senere opplever trygghet, relasjoner og oss selv.
Siden min mor bar på denne dype smerten, som aldri ble bearbeidet, hadde hun heller ikke tilgang til å være den mammaen jeg hadde trengt. Traumene hennes begrenset evnen hennes til kontakt – både med seg selv og med meg. Hun ga videre det hun selv hadde vokst opp med og lært, ikke fordi hun ønsket å gjøre meg vondt, men fordi hun ikke kunne gi meg det hun selv aldri hadde fått.
Gjennom mitt eget traumearbeid har jeg begynt å forstå hvordan slike erfaringer ikke bare lever videre som historier, men også kan komme til uttrykk i kroppen. Gabor Maté beskriver i boken Når kroppen sier nei hvordan langvarig stress og ubearbeidede følelsesmessige belastninger kan påvirke kroppens fysiologi og helse.
Fra et IoPT-perspektiv handler heling om gradvis å komme i kontakt med de følelsene og traumedelene som en gang måtte skyves bort for å overleve. Når de får bli møtt og integrert, kan både psyken og kroppen finne mer ro.
Ubearbeidede traumer kan komme til uttrykk både psykisk og kroppslig. De kan blant annet vise seg som vedvarende stress, smerter, symptomer eller andre helseutfordringer. Ved å møte følelsene som ligger bak, kan vi gradvis skape mer sammenheng mellom kropp, følelser og psyke.
I IoPT lærer vi at erfaringer som ikke kunne leves eller bearbeides, blir tatt inn i psyken og påvirker hvordan vi opplever oss selv og verden senere i livet.
Jeg opplever at PMS-periodene mine ofte aktiverer disse gamle lagene av smerte. Det betyr ikke at følelsene er hele sannheten om hvem jeg er, men at de peker mot noe som ønsker å bli sett, forstått og bearbeidet.
Da er det kanskje ikke så rart at det er mye å føle på når PMS-en kommer, og alt dette stiger opp til overflaten.
Det andre diktet, «Når lyset bryter gjennom», skrev jeg noen uker senere.
Samme menneske.
Samme liv.
Men et helt annet sted i meg.
Da kjenner jeg kontakt med meg selv.
Jeg kjenner ro.
Håp.
Takknemlighet.
Det minner meg om at den mørkeste smerten ikke varer evig.
Traumearbeid er ingen quick fix.
Det handler ikke om å «fikse» seg selv, men om å møte det som lever i psyken med litt mer bevissthet, litt mer trygghet og litt mer kjærlighet – lag for lag.
I IoPT sier vi at vi gradvis kan vikle oss ut av det vi en gang måtte ta inn i psyken for å overleve.
Det er en prosess som krever tid.
Mot.
Og uendelig mye tålmodighet.
Når jeg ser disse to diktene ved siden av hverandre, kjenner jeg først og fremst takknemlighet.
Takknemlighet for at jeg valgte å gå innover i stedet for å løpe fra smerten.
For at jeg våget å møte meg selv.
For at jeg fortsatte, selv når det føltes umulig.
For hver gang jeg har valgt sannhet fremfor overlevelse, har jeg kommet litt nærmere den jeg egentlig er.
Og kanskje er det nettopp det healing handler om.
Ikke å bli en annen.
Men å finne veien hjem til seg selv.
Kanskje er det nettopp slik healing ser ut.
Ikke at mørket aldri har eksistert.
Men at lyset igjen finner veien gjennom skyene.
For lyset vet alltid veien hjem.
Det er nettopp dette jeg hjelper mine klienter med.
Det er dette som gjør at jeg møter menneskene jeg jobber med med håp. Ikke fordi jeg tror jeg kan «fikse» dem, men fordi jeg vet at veien hjem til seg selv finnes – selv når den føles langt borte.
Det er den veien jeg ønsker å gå sammen med dem. 💜
Elisabeth Bergsholm
IoPT Psykotraumeterapeut •
ThetaHealing® Master
