22/09/2025
Denne uken kom det en ny artikkel fra prosjektet Tjenesten og Meg. Den er skrevet av forskere fra Fafo og Sintef sammen. I artikkelen brukte vi
• registerdata, til å se på
• pårørendes situasjon (fedre, mødre, kvinnelige og mannlige partnere).
• Vi fulgte hver pårørendegruppes utvikling fra 9 år før diagnostisering med G93.3 til 9 år etter, og
• sammenliknet hver gruppe med et liknende (matchet) utvalg av snittbefolkningen.
• Utfallene vi ser på er tilknyttet utvikling i:
- Arbeidslivsdeltakelse (lønn, andel i arbeid, antall timer arbeidet i uken),
- Helse (sykepenger, andel som har mottatt sykepenger, bruk av fastlege), og
- Avhengighet av offentlige overføringer (totale overføringer, andel som mottok slike overføringer, andel på AAP, andel på uførepensjon).
Hovedkonklusjonen er at i familier med en ME-syk forsterkes tradisjonelle kjønnsrollemønstre:
• Alle pårørendegruppene hadde økning i antall fastlegebesøk, og
• brukte mer sykepenger enn sine kontrollgrupper.
• Kvinnelige pårørende til ME-syke arbeidet færre timer, havnet oftere på AAP eller ble uføre, sammenliknet med kontrollgruppene sine, mens
• mannlige pårørende både arbeidet og tjente mer enn sine kontrollgrupper.
• I forhold til AAP og Uførepensjon liknet mannlige pårørende nokså mye på sine kontrollgrupper, med unntak av fedre, som over tid oftere havnet under AAP-ordningen, mens
• det var en markant økning av kvinnelige pårørende som havnet på AAP og med uførepensjon, sammenliknet med kontrollgruppene.
• De økende avvikene mellom de pårørende og kontrollgruppene deres begynte før diagnosetidspunktet, noe som reflekterer at mange ME-syke har omsorgsbehov i flere år få de får en diagnose.
Hva tror vi dette skyldes? Vi tror det er tradisjon for at omsorgsoppgavene, inkludert håndtering av relasjoner med det offentlige hjelpeapparatet, oftere faller på mor enn på far, og at denne belastningen kan forbindes med økt legebehov, sykemeldinger og uførhet. Far på sin side jobber kanskje mer for å kompensere for fall i mors inntekt. Det er vanskeligere å forklare ulikhetene i kvinnelige og mannlige partneres utfall, utover ulike forventninger til hvor mye omsorg de skal yte hjemme, og i hvilken grad kjønn bidrar til å forklare hvilken ekstern omsorgsstøtte man vil forsøke/evner å mobilisere.
Samlet sett viser studien hvordan fravær av tilstrekkelige støtteordninger for syke primært blir en belastning for kvinners helse, arbeidsdeltakelse, inntekt og pensjoner. Om resultatene er spesifikke for ME-sykdom vet vi ikke. Dersom dette er tendenser som også gjør seg gjeldende på tvers av diagnosegrupper er resultatene et varsel til norske myndigheter om hvilke kjønnskonsekvenser det kan få om større deler av omsorgsansvaret for syke i framtiden legges til de pårørende.
https://doi.org/10.1186/s12982-025-00936-5
